Table Of Content

Hva er metafysikk Aristoteles Bergson Heidegger Oslo 1962 Johan Grundt Tanum Forlag NB Rana Depotbiblioteket S. Haminerstads Boktrykkeri, Oslo. INNHOLD Side FORORD ........................................................................................ 7 I. ARISTOTELES Om den første filosofi (Metafysikken bok I, kptl. 1—3). Oversatt fra gresk av Anfinn Stigen............................... 13 II. HENRI BERGSON Innføring i metafysikken. Oversatt fra fransk av Skime Helg Bruland .............. 33 III. MARTIN HEIDEGGER Hva er metafysikk? Oversatt fra tysk med innledning og anmerkninger av Guttorm Fløistad ................................................................... 99 FORORD Ordet «metafysikk» forbindes gjeme i dag med læren om de oversanselige fenomener, parapsykologi, — om det da ikke slåes i hartkorn med romantisk svermeri og mystisisme. Slik skal ikke ordet forståes her. Dette skrift — i likhet med alle skrifter i denne serie — er viet tanken; og med den metafysiske tanke forståes me- tafysikkens hevdvundne disiplin innen Vestens vi- denskapelige tankeliv. En klassiker innen denne disip lin er Aristoteles (384—323 f.Kr.); Henri Bergson (1859—1914) og Martin Heidegger (f. 1889) er to markante skikkelser fra vår egen tid. Selve ordet «metafysikk» har sin egen historie. I Aristoteles’ vidt omspennende forfatterskap finnes også en samling studier og avhandlinger viet hva man kan kalle de ytterste spørsmål. Den tankevirksomhet som kom til utfoldelse her, kalte Aristoteles selv for den «første» filosofi, d.e. den prinsipale, grunnleg gende filosofi; eller han kalte den også for «theo- logi», d.e. læren om Gud. Senere redaktører av Aris toteles’ verker lot imidlertid denne skriftsamling følge efter (meta) det aristoteliske skrift om natu rens fysikalske prinsipper (ta fysika). Ordet ta metd 7 ta fy sika eller «Metafysikken» oppstod derved som en tilsynelatende tilfeldig benevnelse på det verk som følger efter «Fysikken». Antikke redaktører var dog neppe mindre begavede enn dagens. Når Aristoteles’ «første» filosofi ble plassert «efter» nettopp «Fysikken», skyldtes det at denne filosofiske disiplin stiller sine spørsmål i for lenget linje med «fysikk» som videnskap og som filosofi. Den fysikalske videnskaps verden er i tid og rum; dens uanalyserte grunnbegreper er bevegelse og masse. Disse uanalyserte begreper tar den fysikalske filosofi opp til nærmere undersøkelse. Aristoteles spør i sin «Fysikk» efter tidens og rummets konsti tuerende prinsipper, efter bevegelsens egen natur og den primære substans, — alt innbefattet i det ene begrep: «naturen» (fysis). Herunder fant Aristoteles frem til fire såkalte prinsipper eller årsaker: stoffets årsak, formens årsak, målets årsak, den virkende årsak. — Den spørsmålsstilling som hos Aristoteles går ut over den fysikalske filosofi, «metafysikken», spør så efter de fire årsaker selv, hvorledes disse kan bestemme alt som er og hvilken dypere grunn de er utspranget av. Således definerer Aristoteles allerede i åpningen av sin Metafysikk den «første» filosofi som læren om de første prinsipper og årsaker. Og leseren vil erfare at de moderne tenkere, Bergson og Heidegger, begge holder seg innenfor denne definisjon, — Berg son, der han finner frem til tidens prinsipp: det ved varende (la durée), og så forsøker å bestemme alt som er, i lys herav; Heidegger, der han spør ut over 8 alt som er, mot Intet, som muliggjør at det som er, også kan tenkes ikke å være. Men leseren vil også av de fremlagte tekster kunne konstatere hvor forskjellige spørsmålene og svarene kan være innenfor rammen av samme definisjon. Den spirituelle og høytflyvende galler på sin side og den tunge, dyptloddende germaner på sin taler til oss som fra hver deres klode. Kanskje man til og med kan si at den yngre av dem, fenomenologen Heidegger, står vendt mot den spekulative form for metafysikk som den eldre av dem, plotinikeren Bergson, gir et så vel talende uttrykk for. Her må leseren selv ta standpunkt; nærværende skrift skal nøye seg med å tilrettelegge tekstene. Kun er å håpe at standpunktet vil bli tatt innenfor ram men av den aristoteliske definisjon, altså i flukt med den metafysiske tanke. 9