Table Of Content

JOHN LOCKE BORGER OG STATSMAKT FORORD AV DR. PHILOS. KÅRE FOSS NB Rana Depotbiblioteket D R E Y E R S FORLAG OSLO 1947 Essay Concerning the True Original, Extent and End of Civil-Govemment. Trykt første gang i London 1690. Oversatt av Kirsten Pauss Heggdal. Denne bok er satt med Excelsior typer og trykt i Reistad & Sønns Boktrykkeri, Oslo, på trefritt norsk papir. Bundet i Henriksens Bokbinderi, Oslo. JOHN LOCKES POLITISKE TENKNING Norges Grunnlov mangler en generell innledning slik som dens to forgjengere, den amerikanske og den franske grunnlov hadde fått med de berømte «rettighetserklæringer». Flere av Eidsvollsmennene tenkte å skrive en slik erklæring som ga det prin sipielle grunnlaget til forfatningen. Tanken ble ikke realisert; man gikk nærmest ut fra at «menneske rettighetene» var så vel utredet og så alminnelig godtatt at en ytterligere bekreftelse var overflødig. Men romantikkens underlig blandede åndsstrøm- ninger la et slør over hele opplysningstidens tenkning, og attenhundretallets nye tanker om stat og samfunn hadde lenge vondt for å forene seg med de stats teorier som etter mange og harde kamper hadde fått en klar og almengyldig form på seksten- og sytten- hundretallet. Før og under siste krig ble alle folk tutet ørene fulle av totalitær ideologi, en statsoppfatning som på det mest brutale strir mot ånden i vår Grunnlov, og som direkte nekter menneskerettighetene. Da savnet vi de knappe, festlige setninger om borgernes plikter og rettigheter som hver franskmann og hver borger av De forente stater kan utenat fra barnsben av. Kanskje ville det vært færre quislinger blant oss om alle norske skolebarn grundig hadde lært Nord- VI mandens Katechisme eller en annen norsk Declara- tion of Rights? Men også vi voksne burde studere forutsetningene for Grunnloven. De som vil ta det grundig, setter seg til med Castbergs store verk Norges Statsforfatning fra 1935 eller også med Ande- næs’ Statsforfatningen i Norge. Denne siste er tydelig nok skrevet under krigen og vel med tanke på at det var av største viktighet å holde levende hos oss minnet om både det filosofiske og det historiske grunnlaget for vår forfatning. «Folkesuverenitets- idéen var selve grunnlaget for den norske reisning i 1814» sier Andenæs, og det «var Lockes oppfatning, og det var bare i denne moderate utformning (altså ikke i Rousseaus) folkesuverenitets-prinsippet ble hevdet hos oss i 1814.» Det kan altså ha stor prak tisk betydning, også for oss norske, å studere John Lockes politiske tenkning og hva som kan ha inn virket på den. Det er ofte sagt av idéhistorikere at Locke drar konklusjonene av hele det urolige seksten- hundretallets politiske begivenheter og politiske idé komplekser. Født i 1632, mens Karl I regjerte eneveldig og uten Parlament, og død i 1704, mens dronning Anna tro fast førte sin parlamentariske whig-politikk, har John Locke selv gjennomlevd de siste tre fjerdedeler av det engelske sekstenhundretallet, et tidsrom som begynte i tyranni og som etter mangfoldige omvelt ninger endte i parlamentarisme. Politiske omveltninger blir sjelden gjennomført uten å være ledsaget av et sammenhengende idékom pleks. I helt spontane, politiske programskrifter er det ofte så som så med sammenhengen mellom de enkelte delene. Idéer så vel fra den religiøse, sosiale, VII økonomiske og etiske som fra den nasjonale eller rase- messige forestillingsverden brytes om førsteplassen og truer partiets enhet. Politiske tenkere kaller vi dem som søker å få i stand en logisk sammenheng og en viss hierarkisk trinnstige mellom disse heterogene bestanddeler. De ble før i tiden, før romantikkens tid, kalt naturrettsfilosofer, og de fikk dette navn fordi rettsforestillingen gjerne dominerte parti programmene. Ethvert parti søker jo å overbevise om at det har «rett», og det må derfor kunne gi et til fredsstillende svar på spørsmålet om hva som er rett. Hva er en rettferdig stats- eller samfunnsordning? — Ganske usedvanlig sammensatte var de politiske idé komplekser i England på sekstenhundretallet, og mange naturrettsfilosofer søkte å bringe orden i dem. ♦ Stuartene så med beundring og misunnelse hen på styreforholdene i Frankrike. Ludvig XIV, seksten- hundretallets mektigste monark, har laget et sam mendrag av sin ideologi til bruk for sin arving på tronen. I dette dokument, Mémoires et Instructions å son Fils, heter det: «Kongen representerer hele nasjonen, og ingen ellers representerer annet enn et enkelt individ overfor kongen. Følgelig hviler all makt, all autoritet i kongens hender, og det kan ikke være noen annen makt eller autoritet enn den han etablerer. Med hensyn til religion, skal undersåttene tro hva han tror.» Videre: «Kongene er absolutte herrer og har naturlig rett til å disponere fullt og fritt over all, geistlig som verdslig, eiendom, forat de til enhver tid skal kunne bruke den som innsikts- VIII fulle økonomer, — det vil si, etter statens alminnelige behov.» Siden det er Gud som har gitt menneskene konger, kan kongene heller ikke være ansvarlige over for noen annen enn Gud. Karl II av England ville etterlikne Ludvigs ube stridte enevelde. I sitt langsiktige arbeid på å drive Parlamentets rettigheter tilbake, trengte han en offentlig ideologi, en slik som Biskop Bossuet hadde forfattet til støtte for Ludvigs enevelde. Fra høykirkelig hold i England var det utgått et skrift som forherliget «kongedømmet av Guds nåde» og viste kongenes ubrytelige arverett til tronen: Filmers Patriarcha or the Natural Power of Kings (trykt i 1680). På moderne mennesker virker det besynderlig å lese hvorledes Filmer fører Stuartenes rett til tronen tilbake til den tid da Adam satt inne med universal- monarkiet. Underlig er det også at den engelske konge vil støtte seg til et så middelmådig forsvar for sitt enevelde, samtidig som filosofen Hobbes legger frem det mest konsekvente og overbevisende forsvar for diktatur som noen gang er skrevet. Men tidens religiøse innstilling gjorde det umulig for Karl å påberope seg Hobbes, fordi denne var kjent som ateist. Kongen var nødt til å støtte seg til det høy- kirkelige parti, toriene, og måtte bruke dets religiøs- politiske ideologi. Også opposisjonen mot Stuartene hadde fra første stund vært religiøst betont — og det i langt høyere grad enn vanlige historiske fremstillinger lar oss forstå. Riktignok skriver den betydelige forsker Paul Janet i sin Histoire de la Science Politique dans ses rapports IX avec la Morale (II. 1): «Alle politiske diskusjoner på 1500-tallet hadde tatt reformasjonen til utgangspunkt; diskusjonene på 1600-tallet knyttet seg direkte eller indirekte til den engelske revolusjon. Hobbes be kjemper den, Locke forsvarer den, og det er stadig på dette område de kjemper, Filmer og Sidney, Bos- suet og Jurieu.» Men Janet gir oss et skjevt bilde. Av de seks politiske tenkere han nevner, er bare én, Hobbes, ikke sterkt preget av religiøs innstilling. Av de andre fem er det bare én, Sidney, som ikke har studert teologi. Tre av dem: Filmer, Bossuet og Jurieu var meget kjente geistlige. For alle fem er frem deles reformasjonen vel så bestemmende for deres politiske teori som revolusjonen av 1642. Hver enkelts tankestrøm er ledet av den kamp hans religiøse sekt på den tid førte. Tiden er slik. «Det er religionen som på sin egen måte farger de enkelte partiene og personlighetene, og av den store massen, av samtiden i det hele tatt, føles utvilsomt de religiøse spørsmålene som de viktigste» (Stavenov). På bunnen av nesten all forfatningsstrid på 1600- tallet ligger derfor de religiøse partikampene. Dette viser seg ikke alltid på overflaten, slik som i Filmers beundrede forsvar for konge og høykirke. Mange søkte å begrunne sin statsoppfatning filosofisk ved å bygge på naturretten o: en fullkommen, evig og almengyldig rett utenfor og over de enkelte sam funns «positive» retts-systemer. Riktignok var natur retten resultatet av en før-kristen, altså hedensk, rettsfilosofi, men den var tidlig blitt akseptert av kirken. Helt siden oldtiden hadde en nemlig vært klar over at de enkleste og mest nødvendige av natur- rettsreglene gikk igjen i alle folks lover og moralbud: X Løfter skal holdes! Du skal ikke stjele! Du skal ikke slå i hjel! Da således også de ti bud måtte ansees som et resymé av naturretten, kunne både katolikker og protestanter anerkjenne naturretten, som de ofte kalte Law of God. Mange konservative teologer mente at naturretten trengte denne guddommelige autorisa sjon fra Mosebøkene for å kunne ansees som «lov». Hooker, Grotius, Pufendorf og Locke hevdet der imot at man også på egen hånd, ved logisk resonne ment, kan finne frem til de bud naturretten omfatter. Naturretten var så innlysende «rett lov» at den i og for seg ikke trengte guddommelig autorisasjon. Locke kaller ofte Naturdl Law for The Law of Reason. Han foretar endog et bestemt skille mellom den og «the positive Law of God» som omfatter de bud som ut trykkelig er gitt i Bibelen. ♦ Thomas Hobbes bekymret seg overhodet ikke om noen «Guds lov». Han ville heller ikke godta de naturrettssetninger som motparten uten videre byg get sin ideologi på. Han erklærte at for å kunne begrunne vitenskapelig en statsoppfatning, må en inngående studere menneskene slik som de innerst inne er. All ærlig erfaring lærer oss da, sier Hobbes, at mennesket raser som et egoistisk dyr så snart det får sin frihet: homo homini lupus est. Hvor det ingen stat er, i naturtilstanden, vil det utvilsomt herske en alles krig mot alle, bellum omnium contra omnes. Her er altså ingen (naturlig) rett mulig, en må se bort fra den. Skal ikke all kultur, ja all menneskelig het gå under, må menneskene holdes i tømme av en stat, og denne bør være så sterk som mulig. XI Menneskene har gitt seg under staten en gang for alle, og de har ingen rettigheter igjen overfor den. Hverken individ eller folk har under noen omstendig het rett til å gjøre motstand mot den som sitter inne med statsmakten. Konsekvent går Hobbes inn for den totalitære stat: Ingen må motsette seg krav fra den som faktisk (dermed også rettslig!) sitter inne med statsmakten. Kravene kan også være av økonomisk natur: Staten kan fritt forføye over all eiendom! Denne setning var også Ludvig XIV’s. Den hadde også vært Karl I’s og ført ham i ulykke. Parlamentet stred mot Karl om kongens rett til å bruke statens penger uten Parlamentets samtykke. Puritanske sek- terere, «rundhodene», var Karis mest ubønnhørlige motstandere. De så på ham som en Anti-Krist som måtte felles. Men de begrunnet også sitt opprør mot ham filosofisk i borgernes naturlige rett til eiendom. Det var deres ideologiske forsvar for revolusjonen i 1642 Hobbes hadde for øye da han prinsipielt erklærte at det var opprørsk tale å påberope seg sin eiendoms rett overfor staten. Ellers fastholdt puritanerne prinsipielt at opprør var begrunnet i både Bibelen og naturretten når fyrsten hindret sanne kristne i å utøve sin religion. Mens Ludvig XIV, Karl I, Filmer og Hobbes hevdet at folket måtte ha fyrstens religion, krevde mange ledende puritanere religionsfrihet for alle protestan tiske sekter. * Kravet om religiøs toleranse ble sterkt og modig hevdet av Locke. Dette er et av de eldste momenter i hans forfatterskap. Selv var han blitt hindret i å XII følge sin trang til å bli prest på grunn av sin non- conformity med høykirken. Ikke minst av denne grunn sluttet han seg til dem som var misnøyde med Karl II’s og Jakob II’s tyranniske styresett. Hans opposisjon tvang ham til å flykte fra landet og leve fem, seks år i Holland. På Wilhelm av Oraniens skip vendte han tilbake til England under revolusjonen i året 1688. Hans andel i utformingen av Declara- tion of Rights og Bill of Rights kan ikke bestemmes nøyere, men må antas å ha vært stor. Et år etter utkom så hans Two Treatises on Govern ment som en vitenskapelig begrunnelse for revolu sjonen og for det nye styresett. Fremdeles er disse to avhandlinger den beste kilde til forståelse av kjernen i engelsk statsliv. Den første avhandlingen er det ikke mange mo derne mennesker som vil lese til ende. Det er en glimrende, men formalistisk gjendriving av Filmers Patriarcha som inneholdt Stuartenes offisielle ide ologi. Locke resymerer selv sin første avhandling slik: «Hverken i kraft av sin naturlige fars-myndig- het eller som gave fra Gud hadde Adam en makt over sine egne barn, eller det herredømme over verden som man har tillagt ham. — Selv om han hadde sittet inne med denne makt, hadde hans arvinger ingen rett til den. — Selv om hans arvinger hadde hatt det, kunne ikke arveretten og dermed retten til å styre med sikkerhet fastslåes, da det ikke finnes noen naturlig lov eller positiv guddommelig lov som avgjør hvem som skulle være den rette arving . . . Følgelig er det umulig for nåværende herskere å dra noen for del av, eller å utlede minste skygge av autoritet fra det som regnes for å være kilden til all makt, nemlig