Table Of Content

MAURICE MERLEAU-PONTY Øyet og ånden Oversatt og med etterord av MIKKEL B. TIN KS Nasjonalbiblioteket Depotbiblioteket Pax Forlag A/S, Oslo 2000 Originalens tittel: L’oeil et l’e$prit © Editions Gallimard, Paris 1964 © Norsk utgave: Pax Forlag, 2000 Omslag: Egil Haraldsen Design Studio Trykk: Valdres Trykkeri Printed in Norway ISBN 82-530-2162-3 Boken er utgitt med støtte fra Norges forskningsråd Øyet og ånden er bok nummer 2 i pax artes, en serie oversatte skrifter om kunst, kunsterfaring og kunstforståelse. Innhold Del I s. 9 Del II s. 15 Del III s. 33 Del IV s. 55 Del V s. 79 Etterord s. 85 Det jeg forsøker å oversette for Dem, er mer hemmelighetsfullt, det er innfiltret i selve varens røtter, i sansningenes sanse-løse utspring. Cézanne i J. Gasquets bok om ham. I VITENSKAPEN manipulerer tingene og avstår fra å bebo dem. Den oppstiller sine egne modeller for tingene, og på disse symboler eller variabler utfører den de trans formasjoner som deres definisjoner tillater; den virke lige verden konfronterer den seg følgelig kun sporadisk med. Den er, og har alltid vært, en beundringsverdig aktiv, oppfinnsom, utvungen tanke, som har satt seg fore å behandle enhver ting som «gjenstand i alminnelighet», det vil si som om den var uten betydning for oss og ikke desto mindre var forutbestemt som gjenstand for våre påfunn. Den klassiske vitenskapen hadde bevart en følelse for verdens ugjennomsiktighet, det var den vitenskapen hadde satt seg som mål å nå med sine konstruksjoner; det var derfor den mente seg forpliktet til å søke et transcendent eller transcendentalt fundament for sine operasjoner. I våre dager er det - ikke i vitenskapen, men i en temmelig utbredt vitenskapsfilosofi - kom- 9 met det nye at den konstruktive praksis betrakter seg som og foregir å være autonom, og at tanken forsett lig innskrenker seg til det settet av beherskelses- eller innfangningsteknikker som den finner opp. Å tenke er å utføre forsøk, operasjoner, transformasjoner, og den eneste betingelsen som disse eksperimentene er underlagt, er at de skal kunne kontrolleres. Men en slik kontroll er kun mulig på høyt «forarbeidede» fenome ner som apparatene våre selv fremstiller snarere enn registrerer. Derav allverdens forsøk i øst og vest. Aldri har vitenskapen i en slik grad som i våre dager vært følsom for de intellektuelle motene. Når en modell har vist seg vellykket på ett problemfelt, utprøver viten skapen den overalt. Vår embryologi, vår biologi er for øyeblikket oversvømt av gradienter, det er ikke helt til å se hva som adskiller dem fra det våre forgjengere kalte orden eller helhet, men spørsmålet blir ikke stilt, skal ikke stilles. Gradienten er et fiskegarn man kaster i sjøen uten å vite hva det vil bringe med tilbake. Eller den er den tynne kvisten som blir dekket av uforut- sigelige krystalliseringer. Denne operasjonsfriheten er uten tvil i ferd med å overvinne mange golde dilem maer, men under forutsetning av at man fra tid til annen tar et overblikk, at man spør seg hvorfor verk tøyet fungerer her, men slår feil andre steder, kort sagt på betingelse av at denne flytende vitenskapen forstår seg selv, at den ser seg selv som en konstruksjon hvis fundament er en rå eller eksisterende verden, og at den 10 ikke tillegger sine blinde operasjoner den konstitu erende verdi som «naturbegrepene» kunne ha i en idea listisk filosofi. Å si at verden per nominell definisjon er gjenstanden for våre operasjoner, X, det er å opphøye vitenskapsmannens erkjennelsessituasjon til et abso lutt, som om alt som har vært eller er, kun hadde den ene bestemmelsen: å ende på laboratoriet. Den «opera tive» tanken blir en form for absolutt kunstighet, slik man ser det i den kybernetiske ideologien, der de menneskelige frembringelsene avledes av en naturlig informasjonsprosess, men en informasjonsprosess som selv blir forstått utfra en menneskemaskin som modell. Hvis denne form for tanke bemektiget seg mennesket og historien, og hvis den under dekke av å være uvitende om det vi har lært om mennesket og historien gjen nom vår kontakt med dem og vårt forhold til dem, gir seg til å konstruere dem utfra noen abstrakte størrelser, slik en degenerert psykoanalyse og kulturalisme har gjort det i USA, blir mennesket virkelig til det m* anipulandum det tror det er, og man ender i et kulturelt regime der det hverken finnes sannhet eller usannhet om mennesket og historien, i en tilstand av søvn eller i en ond drøm som ingenting vil kunne vekke oss fra. Den vitenskapelige tanken - overblikkstanken, tanken om gjenstanden i alminnelighet — må på ny inn- * manipulandum - det som skal manipuleres. (O. a.) 1 1 «Mann som peker», 1947. Skuptur av Alberto Giacometti.