Table Of Content

VERDEN SOM VILJE OG FORESTILLING Arthur Schopenhauers hovedverk Innledning og tekstutvalg ved Johan Fredrik Bjelke Oversettelse ved Helge Salemonsen SOLUM FORLAG, OSLO 1991 2. opplag 1991 © Solum Forlag A/S 1988 Omslag og design: Radek Doupovcc ISBN: 82-560-0778-8 Printed in Norway by Østlands-Postens Boktrykkeri. Larvik Forord Det synes meg å være på sin plass å introdusere denne Schopenhauer-ut- gave med et kort forord om Schopenhauers aktualitet. Det har vært almindelig å betrakte Schopenhauer (1788—1860) som litt av en særling i filosofihistorien. (At han var det som menneske, er velkjent.) Det henger kanskje først og fremst sammen med at han var litt «uheldig i starten»: Han ble liksom klemt inne mellom de største, mellom Kant (og Fichte) på den ene side og Hegel (og Schelling) på den annen side. Det gav seg konkret utslag i at han forsøkte å ta opp konkurransen med Hegel ved å legge sine forelesninger til samme dag og samme tid som Hegel had de sine. Det måtte nødvendigvis mislykkes. Men det beror også, de to for hold henger naturligvis sammen, på at det tok forholdsvis lang tid før man begynte å lytte til det Schopenhauer hadde på hjertet i filosofisk henseende. Og da det endelig skjedde, var det ikke i den såkalte skolefilosofi. (En unn tagelse er særlig interessant og flatterende for vårt land, i periferien av det europeiske åndsliv: I 1839 ble Schopenhauer for sin avhandling «Uber die Freiheit des menschlichen Willens» belønnet med en pris fra og opptatt som medlem av «Det Kongelig Norske Videnskabers-Selskab i Trond- hjem».) Imidlertid kan vi også konstatere at der tidlig gjør seg gjeldende en sterk utstråling fra hans verker. Allerede Goethe kunne nevnes i den forbindelse. Men ellers bærer slike som Nietzsche og Wagner et tidlig bud om en inn flytelse som kanskje kan sies å være mere dyptgripende, mer omfattende hele menneskesinnet enn det ofte synes å være tilfellet for den spesifikt filosofiske virkning innenfor et bestemt miljø. Derfor, tror vi, kan det hete om Schopenhauer at han omkring 1890 var «ikke bare den mest berømte, men også den mest leste filosof i verden». Dette stadfestes når vi kaster et blikk på en liste over berømtheter som mer eller mindre, og positivt eller negativt, har beskjeftiget seg med Schopen hauer. Den er meget lang og omfatter nær sagt alt av betydning i europeisk åndsliv i slutten av forrige og i vårt eget århundre: Zola, Gide, Proust, Joyce, Shaw, H. G. Wells, Rilke, Mann, Hesse, Hamsun, Munch, o.s.v. Særlig tre navn skal nevnes: Strindberg, som gjentatte ganger betegnet vår filosof som «den dypeste tenker, den dypeste mann han kjente»; kompo nisten Gustav Mahler, som uttalte at «det Schopenhauer hadde skrevet om musikken, var den dypeste utlegning av musikkens sanne natur han noen sinde var kommet over». Nylig er det kommet ut et verk av filosofen U. Pothast som gjør det overbevisende klart at Beckett, særlig den unge forfatter av et skrift om Proust, i høyeste grad arbeider med tankeelementer 5 og tankemodeller fra Schopenhauers filosofi, efterhvert naturligvis på mange måter videreutviklet og forvandlet. Ser vi nu nærmere efter hvorledes det forholder seg innenfor filosofien selv i vårt århundre, da viser det seg at Schopenhauer også her har spilt en større rolle enn kanskje almindelig antatt. Tidlig i århundret gjaldt det filosofer som Simmel, Cassirer, Volkelt o.a. (se «Materialien . ..», i littera turlisten). I den senere filosofi, i Frankfurter-skolen og dens omkrets, er det helt åpenbart at Schopenhauer er levende som en av de fortidens ånder som har noe å si også i vår tids situasjon. I denne sammenheng vil jeg til slutt nevne to eksempler på en voksende forståelse av Schopenhauers betydning på et område innenfor filosofien som synes å oppta norsk og skandinavisk tenkning i særlig grad: I Bergen ble det 1980 holdt et internasjonalt Wittgenstein-symposium under titelen: Wittgenstein-Aesthetics and transcendental Philosophy. Et av foredragene (Leinfellner: The Development of Transcendentalism — Kant, Schopen hauer and Wittgenstein) søker å vise at Schopenhauer betegner et mellom ledd mellom Kant og Wittgenstein og forsåvidt er viktig for Wittgensteins Kant-forståelse. — I det ledende filosofiske tidsskrift i Skandinavia, Theo- ria, vil man i vol.L. 1984, finne en artikkel av Yulian Young med titelen: Wittgenstein, Kant, Schopenhauer, and critical philosophy. Young bestre ber seg på å gi en ny forståelse av Wittgenstein ut fra Schopenhauers tenk ning. Det er jo kjent at Wittgenstein, kanskje særlig den tidlige, var sterkt opptatt av Schopenhauer. Det jeg her har nevnt som belegg for Schopenhauers aktualitet, er natur ligvis i og for seg bare noe ytre, selv om det kan være viktig nok. Vi vil derfor også spørre om der ikke også er andre, mer «indre» grunner for å beskjeftige seg med Schopenhauer idag. Det har da med Schopenhauers tanker å gjøre. Kan vi si at Schopenhauer med sine filosofiske anskuelser kommer vår tid imøte? Har de noe «å gi oss»? Når det gjelder hans estetikk, er saken klar. Den gjør den dag idag et sterkt inntrykk, såsant man har noen sans for et «idealistisk» syn. Men også de andre deler av hans hovedverk inneholder tankegods som jeg vil betegne som meget betydningsfulle. Det vil — forhåpentligvis — fremgå av min introduksjon. Om vi sier, som det er almindelig, at grunntonen i Schopenhauers forfat terskap er pessimistisk, vil det da fremdeles gjelde at han kommer vår tid imøte? Jeg skulle tro det, men vil ikke gå nærmere inn på det her og hen viser til en artikkel i Morgenbladet 30. januar 1986. Dog, én ting er at Schopenhauer kommer vår tid imøte, noe annet er om man kan si at vår tid oppsøker Schopenhauer, at den tolker seg selv inn i hans tankeverden, slik som det har skjedd med de største i åndens verden. Dette siste er ikke inntruffet, meg bekjent, ikke ennu. (Dog ligger det i 6 nevnte tolkning av Wittgenstein ut fra Schopenhauer naturligvis også et moment av en tolkning av Schopenhauer, evtl. en nytolkning ut fra Witt genstein.) Når også det skjer (resp, når det skjer mer ålment), da kan vi tale om en ekte Schopenhauer-renessanse. Foreliggende Schopenhauer-bok omfatter en innledning som undertegnede har forfattet og en oversettelse som magister Helge Salemonsen har besørget. Vi har begrenset oss til Schopenhauers hovedverk (Die Welt als Wille und Vorstellung), fordi det er et avsluttet system og ikke har vært utsatt for nevneverdige modifikasjo ner fra Schopenhauers side i hans senere verker. I min «innledning» har jeg villet gi en relativt utførlig fremstilling av hans lære, men dertil lagt vekt på å vise den filosofihistoriske plasering av viktige anskuelser hos Scho penhauer. I noen utstrekning har jeg også pekt på problematiske sider ved tenkningen til denne «geniale særling», — for å bruke et uttrykk fra vår egen filosofiske autoritet, M. J. Monrad. Jeg vil få takke Norges allmennvitenskapelige forskningsråd, Kultur- og vitenskapsdepartementet og Inter Nationes i Bonn for økonomisk under støttelse. Ganske særlig gjelder min takk magister Helge Salemonsen for at han påtok seg oversettelsen av utvalget, og for den hjelp han ellers har ydet meg på forskjellige måter i mitt arbeid med den foreliggende Schopenhauer-bok. En takk også til forlaget for interesse og utmerket arbeid. Oslo i juni 1987 Johan Fredrik Bjelke 7 Innholdsfortegnelse I Schopenhauers erkjennelsesteori, Kant og Schopenhauer 11 1. Verden som forestilling. Ding an sich og Erscheinung 11 2. Verden som min forestilling. Subjekt og objekt 12 a) Den intellektuelle anskuelse som stiftende akt 14 b) Intellektuale Anschauung som empirisk erkjennelse. Ekskurs om «Satz vom Grunde» 16 c) Forstand og fornuft 19 d) Den rene anskuelse 21 e) Menneske og dyr 23 f) Alle forestillinger er intuitive 24 g) Restituering av «videnskapens menneskelige ansikt» 25 Ekskurs: Schopenhauers kritikk av den transcendentale de duksjon hos Kant 26 3. Overgang: Verden som mer enn forestilling? 28 II Verden som vilje. Viljens fremtredelsesmåter 33 1. Erkjennelse av viljen 33 2. Forestilling og vilje, med henblikk på mitt legeme 35 3. Filosofisk kosmologi 36 Antimaterialistisk ekskurs 37 4. Enhet og mangfoldighet, harmoni og strid 38 5. Filosofisk antropologi 41 6. Filosofisk antropologi i snevrere forstand. Sjel-legeme forholdet 44 Antropologisk sammenfatning 47 III Verden som forestilling, utenfor Satz vom Grunde, Schopenhauers estetikk 49 1. Det rene subjekt 49 2. Det rene objekt 51 3. Geni og galskap 54 4. Kunstens «system». Musikken 57 9 IV En videref ørende betraktning av verden som vilje. Schopenhauers etikk 67 1. Innledende bemerkninger om etikk som erkjennelse av viljens vesen 67 2. Viljens frihet 70 3. Om å bejae viljen til liv 71 a) Ekskurs. Schopenhauers retts- og statsfilosofi 73 b) Timelig og evig rettferdighet 74 c) Godt og ondt 75 4. Om å si nei til viljen til liv 75 a) Det godes vesen 76 b) Veien til viljens forandring. Intuisjon 77 c) Den gode samvittighet 80 d) Det store vendepunkt. Askese. Nådevirkning 80 10 SCHOPENHAUERS LÆRE I Schopenhauers erkjennelsesteori. Kant og Schopenhauer Vi vil i denne fremstilling legge hovedvekten på Schopenhauers hovedverk, «Die Welt als Wille und Vorstellung». Hans erkjennelsesteori i snever for stand, stifter vi bekjentskap med i verkets første bok «Die Vorstellung unter- worfen dem Satz vom Grunde: Das Objekt der Erfahrung und der Wissen- schaft». — Det er almindelig å stille Schopenhauers erkjennelsesteori opp mot Kants, som det store mønster for den. Og i sannhet er for Schopen hauer selv Kant det store forbilde som han utvikler sitt eget geni i kamp og brytning med. Han betrakter og anerkjenner uforbeholdent Kant som banebryter som i store trekk har trukket opp linjene for en forståelse av vår virkelighetserkjennelses vesen, og hvis terminologi på en rekke grunn leggende punkter kan bibeholdes. I virkeligheten er det — naturligvis — ikke meget av dette som ikke undergår en dyptgående forandring og omtolk ning i overensstemmelse med Schopenhauers egne dypeste intensjoner. 1. Verden som forestilling. Ding an sich og Erscheinung Et eksempel på dette dobbeltsidige forhold mellom de to store tenkere skal vi presentere med en gang her. Schopenhauer betegner (sml. I, 152 og Par. et Parel. I, § 13) som Kants «grosstes Verdienst» hans sondring mellom Erscheinung og Ding an sich (I, 564). Men allerede i verkets første para graf (I, 33) stempler han det som en «Irrlicht in der Philosophie», at Kant betrakter denne Ding an sich som et «Objekt an sich». Schopenhauer vil åpenbart ha forstått sitt Ding an sich på en helt annen måte enn Kants. På sett og vis er det en annen enn Kant som «spøker» i bakgrunnen, når Schopenhauer åpner sitt store verk med setningen «Die Welt ist meine Vor stellung», nemlig K. L. Reinhold (1758—1823). For Reinhold var det et hovedanliggende å forene alle Kants mange, høyst forskjelligartede erkjen- nelsesarter, og han mener å kunne gjøre det ved å legge den éne, Vorstel- lungsvermbgen, til grunn. (På samme måte som Schopenhauer senere for ener alle Kants kategorier i den ene — kausaliteten.) Det innebærer at fore stillingen skal være bevissthetens grunnleggende kjensgjerning, og like umid delbart som at en forestilling er i vår bevissthet, like umiddelbart relaterer vi den dels til et forestillende subjekt, dels til et forestillt objekt («Satz des Bewusstseins»). Både subjekt og objekt er nødvendige for forestillingen, men 11 ikke selv gjenstand for vår forestilling, vår erkjennelse. De er forsåvidt «an sich». Denne grunnmodell for Reinholds «Elementarlehre» gjenfinner vi i Scho penhauers opplegg: «Wir sind — weder vom Objekt noch vom Subjekt aus- gegangen; sondern von der Vorstellung, welche jene beiden schon enthålt und voraussetzt, da das Zerfallen in Objekt und Subjekt ihre erste, allge- meinste und wesentlichste Form ist.» (I, 59. § 7). Vi kommer til å se at dette riktignok ikke er ensbetydende med en absoluttering av forestillin gen, men vi kan — til å begynne med — betrakte det som en slik. For verden, sier Schopenhauer, (I, 33) er «durch und durch Vorstellung». Den er riktignok også «durch und durch Wille». Forståelsen av dette blir vik tig for oss senere. Det innebærer dog klart et totalaspekt på forestillingen som gir den avsluttethet, i det minste i relasjon til viljeaspektet. Når vi da først konsentrerer vår oppmerksomhet om dette forestillings- aspekt, at verden tvers igjennom er forestilling, da medfører det i og for seg en drastisk modifisering av Kants «Erscheinungs»-begrep. For Kant var fe- nomenverdenen, den verden som ligger utbredt for eller riktigere som blir konstituert ved vår sanselighet og forstand, en Erscheinungs-virkelighet og ikke bare skinn og bedrag, et Schein, — selv om det vel ville være mulig også for Kant å uttrykke seg slik. Det er tingen selv som kommer til syne i og med vår erfaringsverden. Selvom Ding an sich ontologisk tilhører en annen dimensjon og gnoseologisk er uerkjennbar, så kan man allikevel si det slik at den ligger i en slags forlengelse av vår erkjente verden. For Scho penhauer derimot er det så at hans Ding an sich (viljen) er noe totalt annet, slik at — konsekvent nok — hans fenomenverden «Die Welt als Vorstel lung» vesensmessig skjuler tingen i seg selv. Den er som det slør Maja, ifølge den indiske Veda, hyller den virkelige verden inn i og derved til dekker den (I, 547). En forestilling er noe som har en flyktig eksistens. Verden som forestilling er som en fantasi, en drøm. Dette er, det har vi alt konstatert, en abstraksjon. Men det er på en måte en skjønn drøm. Schopenhauer gir ikke så lett slipp på den: Han beskriver det nesten som et syndefall, at dette i en viss forstand opprinnelige spalter seg i to, faller fra hverandre (zerfållt) i subjekt og objekt (I, 59). Egentlig mener Scho penhauer at det her dreier seg om en tidløs foregang, at subjekt og objekt er der fra først av, i og med forestillingen. — Vi kan si det slik: «Die Welt als Vorstellung» går over til et «Die Welt ist meine Vorstellung». 2. Verden som min forestilling. Subjekt og objekt Verden er objekt for et subjekt. Alt som «hører til verden», sier han uttrykke lig (I, 32), er objekt for et subjekt i den forstand at det ikke er noe uten et subjekt. Det må bety at det er produsert av et subjekt. Han påberoper seg Berkeley for dette (s. st.). Men ifølge det korrelativitetsprinsipp som betyr 12