Table Of Content

Karl Marx Skrifter om den materialistiske historieoppfatning Oversatt av Tom Rønnow Innledning ved Jon Elster Pax Forlag A/S, Oslo 1991 8301 MO © Copyright Pax Forlag A/S, 1970 Omslag: Mette Tronsen Trykk: Lobo Grafiske A/S Printed in Norway ISBN: 82-530-1514-3 Innhold Innledning................................................................................ 7 Teser om Feuerbach............................................................... 53 Fra den tyske ideologi . .'............................................ 56 Fra «Filosofiens elendighet» ............................................... 123 Fra Grunnriss til Kritikk av Sosialøkonomien................ 144 Former som går forut for den kapitalistiske produksjon 174 Forord til Kritikk av sosialøkonomien............................. 215 Brev til V. I Sassulitsj og utkast til brevet .................... 220 Utgiverens anmerkninger....................................................... 242 Biografi............................ 251 Innledning I dette bind av Marx’ utvalgte verker har redaktørene samlet en del tekster som kan kaste lys over den materia listiske historieoppfatning.1 Strengt tatt kunne hele Marx’ lit terære produksjon falle inn under en slik karakteristikk, men innenfor det store marxistiske corpus finnes det allikevel noen verker som i abstraksjonsnivå og grad av generalise ring skiller seg fra de øvrige: mindre abstrakte enn de filo sofiske tekster fra ungdomsårene, men mer generelle enn de historiske, politiske og økonomiske analyser i de senere bind i dette utvalget. Jeg mener ikke med dette å si at man kan lage noe slags hierarki av Marx’ skrifter, der man fra de mer generelle avleder de mindre generelle, eventuelt anven der generelle prinsipper på mer spesielle områder. Et slikt forhold foreligger nok delvis mellom den materialistiske his torieoppfatning og en del av de konkrete økonomiske og his toriske analyser, selv om det til dette skillet ikke på noen måte svarer et klart skille mellom ulike skrifter hos Marx. Det er ikke slik at Marx i enkelte arbeider fremstår som ren historiefilosof, der de konkrete historiske begivenheter bare skal tjene som eksempler, mens andre verker er ren empi risk forskning uten noen teoretisk egenverdi. Snarere er det slik, som enhver leser av Marx vil ha merket seg, at de kon krete analyser og de teoretiske prinsipper inngår i en enhet lig fremstilling. Allikevel er det mulig og fruktbart å trekke et skille mellom de verker som først og fremst har et globalt og teoretisk siktepunkt, og de som mer i detalj tar for seg konkrete og velavgrensede historiske begivenheter. Jeg skal senere ved enkelte anledninger komme tilbake til forholdet mellom disse to typer fremstillinger hos Marx. 7 Når det gjelder forholdet mellom Marx’ filosofi og hans materialistiske historieoppfatning, kan man heller ikke si at det foreligger noe klart avlednings- eller anvendelsesforhold. I Engels’ og Lenins versjon av marxismen, som senere er blitt den offisielle sovjetiske oppfatning, inngår det helt klart et slikt forhold: Marx’ filosofi er den dialektiske ma terialisme2, og den materialistiske historieoppfatning (også betegnet som den historiske materialisme, et uttrykk som an tyder den absurde konklusjon at den ikke er dialektisk) er bare den dialektiske materialisme anvendt på sosiale og his toriske forhold. En slik fortolkning av Marx er etter hva jeg kan se uholdbar av to grunner. For det første er det bare et meget spinkelt grunnlag for å tillegge Marx en teori som den dialektiske materialisme; dette skal jeg ikke komme inn på her, men henviser til innledningen til Bind 1 i denne utgaven. For det andre er det ingen logisk sammenheng mellom den dialektiske materialisme og den materialistiske historieoppfatning. Hvis den dialektiske materialismes bæ rende prinsipp er at materien har forrang fremfor bevissthe ten, og det tilsvarende prinsipp i den materialistiske histo rieoppfatning er at den økonomiske virksomhet har forrang fremfor politisk og åndelig virksomhet, burde det være umiddelbart klart at det siste prinsippet ikke er noen av ledning fra, eller anvendelse av det første. Det er ikke en gang noen parallelisme eller strukturlikhet: det første prin sippet bør vel fortolkes slik at materien kan eksistere uten bevisstheten, men ikke omvendt; derimot er det ikke, og i alle fall ikke på samme enkle måte, en konsekvens av det andre prinsippet at den økonomiske virksomhet kan eksi stere uten at det også foreligger politisk eller åndelig virk somhet. Jeg kommer senere tilbake til dette problemet. Hvis vi regner i antall sider, er 9/io av de skrifter som er tatt med i dette bindet, slike som ikke ble offentliggjort i Marx’ levetid. Man innser da det nytteløse og ufruktbare i store deler av den debatt om Marx og marxismen som fore gikk før disse skriftene ble offentliggjort. Inntil ca. 1930 var Forordet til Kritikk av Sosialøkonomien nesten det eneste dokument der man kunne finne en generell formulering av den materialistiske historieoppfatning.3 I forhold til de nyan serte formuleringer i Den Tyske ideologi og Grunnriss til Kritikk av Sosialøkonomien, er dette forordet uhyre grov- 8 tom ret , og tåler neppe vekten av alle de fortolkninger man har latt hvile på det. De posthume skriftene som er tatt med i dette bind, er alle mer eller mindre uferdige. Den Tyske Ideologi var i prin sippet ferdig til trykning (Marx og Engels fant bare ingen forlegger), men manuskriptet ble senere skadet (av «muse nes gnagende kritikk»)4. Teksten om «Former som går for ut for den kapitalistiske produksjon» har, som hele det verk den er tatt fra, karakter av å være et første råutkast. Marx skriver på tysk, engelsk og fransk om hverandre (ofte i én og samme setning), med mange gjentagelser. Allikevel er det ikke verre enn at man nesten alltid forstår hva Marx vil si, noe som ikke i samme grad er tilfelle med den Inn ledning han skrev til Grundrisse. Denne er adskillig mindre gjennomarbeidet, og har delvis form av en rekke stikkord. Når det gjelder utkastene til brevet til Vera Sassulitsj, er de åpenbart bare grove skisser. Ikke bare finner vi en rekke gjentagelser utkastene imellom, men også innenfor hvert enkelt av dem. Dette kan forekomme langtekkelig, men redaktørene har allikevel valgt å trykke dem opp i sin hel het, fordi de gir et unikt innblikk i Marx’ tankeprosesser og hans forhold til sitt stoff. Når det endelig gjelder Tesene om Feuerbach, er de her gjengitt i den form Marx ga dem, og ikke med Engels’ redaksjonelle endringer. Den eneste noe lengre ikke-posthume tekst i dette bindet er utdraget fra Filosofiens Elendighet. (I likhet med utkas tene til brevet til Vera Sassulitsj er dette verket skrevet på fransk.) På samme måte som Den Tyske Ideologi og en rekke av Marx’ andre verker, er Filosofiens Elendighet et polemisk verk, rettet mot Proudhons Elendighetens Filosofi. Marx’ kritikk av innholdet i Proudhons verk er like ubarm hjertig som hans parodi på titelen. Helt generelt må det være riktig å si at Marx som polemiker neppe har hatt sin like. Hvis vi ser bort fra hans hang til skjellsord (som er ved ro ten av en lang og trist tradisjon i kommunistisk litteratur), er indignasjon og logikk hans viktigste virkemidler; en mer potent kombinasjon lar seg vanskelig tenke. Marx’ penn er som en hvitglødende kårde, for å blande noen standard- metaforer. Når det gjelder Marx’ skrifter om historie og historie 9 skrivning, tror jeg et nyttig utgangspunkt for forståelsen kan være et skille5 mellom a) generell historiefilosofi b) typologisering c) konkret historieskrivning. Den siste form for virksomhet mestret Marx som ingen annen; den blir illustrert i de senere bind av denne utgaven. I dette bind skal vi ta for oss de to første og mer teoretiske formene for virksomhet, samt en tredje som vi kan kalle teo rien for de konkrete analyser. Marx’ generelle historiefilo sofi, eller hva man vanligvis forstår med den materialistiske historieoppfatning, kommer særlig godt frem i Den Tyske Ideologi. Hans typologisering av samfunn og utviklingsfor mer står i sentrum for utdraget fra Grundrisse og brevet til Vera Sassulitsj. Når det gjelder teorien for den konkrete historiske eller økonomiske analyse, kan jeg særlig henvise til utdraget fra Filosofiens Elendighet og Innledningen til Grundrisse. Når jeg i det følgende skal forsøke å trekke opp noen hovedlinjer ved disse ulike teoriene, kommer jeg også i stor utstrekning til å ta hensyn til andre verker, fordi det som allerede nevnt ikke er slik at Marx samlet sine teo retiske arbeider i noen få verker. I Det første spørsmålet vi bør stille oss, er om det i det hen. tatt er berettiget å tillegge Marx en teori om historien. Marx selv anvender ikke så ofte dette uttrykket. I brevet til Vera Sassulitsj snakker han lett irritert om «misforståelsen i for bindelse med min såkalte t*eori 6, og i et brev av 1877 vegrer han seg mot dem som vi forvandle hans «historiske skisser» til en «historiefilosofisk teori».7 På den annen side gjelder dette en ganske bestemt sammenheng, der han ville advare mot en feilplassert teoretisk dogmatisme, og i mer ubevok- tede øyeblikk skriver da også Marx til Engels om «vår teori».8 Viktigere enn dette er allikevel hva vi skal si ut fra vår språkbruk. Hvis vi til en teori stiller strenge krav til presis og enhetlig språkbruk, mulighet for etterprøving (bekreftelse eller avkreftelse) og fullstendig verdinøytralitet, er det åpen bart at Marx’ skrifter ikke kan gjøre krav på teoretisk sta- 10 tus. På den annen side ville heller ikke noen andre sosio logiske helhetssyn kunne overleve slike krav, som derfor på en eller annen måte må være irrelevante. Det er selvsagt mulig å forkaste muligheten av makro-sosiologiske teorier generelt, og bare tillate ulike metoder, perspektivet eller orienteringer for mikroforskning? Marxismen kunne da være én slik metode for empirisk forskning i sosialvitenskapene; den ville kunne inspirere til teoridannelse, men ikke selv være en teori. Dette er åpenbart bare en strid om ord. Hvis et sett av påstander på et høyt abstraksjonsnivå (og kanskje et lavt presisjonsnivå) kan inspirere til prøvbare teorier, skulle det ikke være noe i veien for å si at disse påstandene selv ut gjør en teori, og at den kan bekreftes eller avkreftes etter som hvor gode teorier den kan gi støtet til. På denne måten får man riktignok ingen definitiv bekreftelse av teorien, men det kan man prinsipielt ikke få med noen teori, om enn aldri så presist prøvbar. Verre er det kanskje at vi aldri kan få noen endelig avkreftelse, eller at det vi^ ta så lang tid før en slik avkreftelse fremkommer. Hvis man synes dette er mindre heldig for noe som gjør krav på å være en teori, kan man gjerne fortsette å tale om en metode, så lenge man husker på at når en metode er mer fruktbar enn en annen, må det være fordi virkeligheten er slik og ikke slik og dermed fordi én potensiell teori er sann og en annen ikke. Dette (skinn-)problemet må ikke forveksles med spørs målet om Marx selv hadde til hensikt å fremsette det vi kaller en teori, med krav til en eller annen form for prøv- barhet. (Vi så ovenfor at han selv kanskje mente å frem sette det han kalte en teori.) Annerledes uttrykt: er den ma terialistiske historieoppfatning å forstå som et sett empiriske påstander med høy grad av generalitet, eller som et sett filo sofisk begrunnede påstander med krav på en annen og mer absolutt type sannhet enn empiriske påstander prinsipielt kan påberope seg? Dette er et helt reelt problem i Marx- forskningen, og det reiser seg med særlig styrke i Den Tyske Ideologi og enkelte avsnitt i Grundrisse. Problemet har sammenheng med Marx’ bakgrunn i hege- lianismen. Rent generelt må det sies at forholdet mellom Hegel og Marx er enda mer komplisert enn den enorme lit teratur det har gitt støtet til, og det lar seg vanskelig sum- 11 mere opp ved å si at det og det verk av Marx er Hegel- inspirert mens et annet ikke er det, eller at fra og med den og den dato kan vi ikke lenger spore noen påvirkning fra Hegel hos Marx. Det som særpreger Hegels historiefilosofi er at den ikke tillater noe skille mellom empirisk og filoso fisk historieskrivning: det virkelige er fornuftig og det for nuftige er virkelig.10 Dette er ikke noen lett påstand å for tolke, og jeg skal heller ikke gjøre noe forsøk på det. La meg bare peke på at problemet melder seg usøkt i Marx’ egne skrifter, f.eks. i Den Tyske Ideologi, der det innlednings vis heter: Denne måten å produsere på må ikke bare betraktes som en reproduksjon av individets fysiske eksistens. Den er allerede en bestemt slags virksomhet hos disse individer, en bestemt måte å gi uttrykk for sitt liv på, en bestemt livsmåte. Slik individene ut trykker sitt liv, slik er de. Hva de er, faller altså sammen med deres produksjon, både med hva de produserer og hvordan de produserer. Hva individene er, avhenger således av de materielle vilkår for deres produksjon." «Wie die Individuen ihr Leben åussern, so sind sie.» — Det er klart at dette er en typisk folosofisk formulering, og vi har en følelse av at det ikke ville være på sin plass å begynne å se oss om for å undersøke om det faktisk er slik. Jeg tror at Marx her og flere andre steder i begynnelsen av Den Tyske Ideologi må ha tenkt i hegelianske baner, og at mange av påstandene der har hva man i filosofien kaller en transcendental karakter, det vil si at de gir mulighetsbe- tingelser for den historiske tilværelse. Hvis vi derimot tar en typisk påstand lenger ute i verket: «I hver epoke er den herskende klasses tanker de herskende tanker»,12 kan vi med bedre samvittighet appellere til erfaringen, og jeg kunne nevne andre påstander med en enda tydeligere empirisk ka rakter. I og med at Marx selv ikke tar uttrykkelig standpunkt til dette problemet, som han sannsynligvis i det hele tatt ikke var oppmerksom på som noe problem, er det selvsagt hasar diøst å ville gjøre det for ham. La meg i alle fall peke på at det foreligger (minst) to muligheter. For det første kan vi oppfatte den hegelianske og den empiriske tankemåte som uforenlige, og bebreide Marx for at han betjener seg av dem begge. Alternativt kunne vi oppfatte dem som kom- 12