Table Of Content

Senk Bismarck! WILLIAM L. SHIRER STABENFELDT FORLAG Stavanger Originaltittel THE SINKING OF THE BISMARCK Utgitt i serien LANDMARK BOOKS av Rand om House Inc. New York Oversatt av ARNE GRØNNINGSÆTER Printed in Norway Aktietrykkeriet i Stavanger 1963 INNHOLD 1. Den mektige Bismarck stikker til sjøs 7 2. Bismarck skygges 20 3. Bismarck senker Hood 32 4. «Hood må hevnes» 36 5. Bismarck forsvunnet 43 6. Hvor er Bismarck? 54 7. Bismarck blir funnet igjen 66 8. Britene angriper feil skip 78 9. Lykken snur seg i ellevte time 92 10. En fryktelig natt ombord i Bismarck 108 11. Bismarck blir senket 122 Litt om kildeskrifter 137 Jakten på Bismarck fra time til time 139 Den mektige Bismarck stikker til sjøs Det var en mørk og truende tid for Storbritannia. Det var den andre våren i den annen verdens krig, og britene sto alene mot Tysklands tilsynela tende uovervinnelige og mektige militære makt. Tyskland hadde begynt krigen den 1. september 1939 med å angripe Polen og hadde erobret det meste av Europa. I 1940 hadde tyskerne, ledet av den fanatiske nazidiktatoren Adolf Hitler, over rumplet Norge og Danmark, Holland, Belgia og Frankrike. Og de hadde jagd restene av den britiske unnsetningsstyrken tilbake over den engelske kana len. Etter Frankrikes fall i slutten av juni 1940 var Italia gått med i krigen på Tysklands side. Under førerskap av en annen fascistdiktator, Benito Mus- 7 Nord-Atlanteren og landene som omgir det. Kartet viser de fire rutene Bismarck kunne solini, truet Italia de britiske stillinger i Middel havet og i Egypt. I begynnelsen av april 1940 hadde de seierrike tyske hærstyrkene rykket inn i Jugoslavia og Hellas. Britene var kommet de tapre, men små, greske styr kene til hjelp, men ble drevet bort fra fastlandet. De prøvde å holde stand på den greske øya Kreta. Hjemme i England led de svære tap på grunn av tysk bombing. Hele vinteren 1940—41 var nazi- flyene kommet over natt som dag for å slippe sin dødbringende last. Store områder av London og andre byer lå i ruiner. Den britiske marine hadde behersket havene i århundrer, men nå var den i en fortvilet situasjon, og den ble stadig verre. Etter sine erobringer sommeren 1940 var tyskerne i stand til å bruke havnene og flyplassene langs kysten av Vest-Europa. De strakte seg fra det nord lige Norge til det sørlige Frankrike. Fra de nye basene gikk tyske undervannsbåter, krigsskip og bombefly ut over havene og gjorde et fryktelig inn hogg i britisk skipsfart. Storbritannia var helt av hengig av denne skipsfarten. Våren 1941 var tapene blitt så store i skipsfarten på Storbritannia at det var et alvorlig spørsmål om øyriket kunne holde ut. I februar og mars samme år brøt de kraftige, nye tyske slagkrysserne, Scharnhorst og Gneisenau ut i Atlanterhavet og senket 22 britiske handelsskip. 10 Deretter klarte de å komme tilbake til Brest i Frank rike. Tidlig i mai fikk det britiske admiralitetet vite at det nye tyske slagskipet Bismarck hadde fullført sine prøver i Østersjøen. Det kunne hva dag som helst stikke til sjøs for å angripe britisk skipsfart. En stor del av Storbritannias slagskip og hangar skip kunne ikke settes inn mot Bismarck i Atlanter havet. De hadde andre oppdrag i Middelhavet, hvor de prøvde å bekjempe Italia som selv hadde en stor flåte. De hadde det også travelt med å hjelpe de britiske hærstyrkene som kjempet mot tyskerne i Hellas og mot italienerne i Nord-Afrika. Om morgenen den 20. mai 1941 satte tyskerne inn det største flybårne angrep i krigshistorien mot britenes stillinger på Kreta. En stor del av den bri tiske Middelhavs-flåten gikk for full fart til om rådet for å hjelpe hæren som sto overfor et nytt nederlag. I London var man nedtrykt over nyhetene om det tyske fallskjermangrepet. Men enda mer nedtrykt ble man over andre nyheter neste dag. Klokken åtte om morgenen den 21. mai mottok admiralitetet i London en kodemelding fra en bri tisk agent i Sverige. Kvelden i forveien hadde han fra Sverige sett to store tyske krigsskip dampe nordover gjennom sun det mellom Sverige og Danmark. Skipene var selv sagt på vei til det tyskokkuperte Norge for å bryte 11 ut fra en av de mange havnene eller fjordene som tyskerne i den siste tiden hadde brukt som baser på vei ut i Atlanterhavet. Den illevarslende meldingen ble straks sendt vi dere til Sir John Tovey, øverstkommanderende for Home Fleet. Han var ombord i flaggskipet King George V i Scapa Flow, den store marinebasen på Orknøyene nordenfor Skottland. Sir John var en spenstig liten kar med et rolig gemytt. Han tok krisesituasjoner som de kom. Han hadde ord på seg for å vekke tillit og optimisme blant sine offiserer og mannskaper. Han ble hverken overrasket eller rystet over nyhetene, som han fikk om morgenen den 21. mai, men han var klar over betydningen. Han sammenkalte øyeblikkelig staben for å diskutere situasjonen. Oppgaven var å finne ut om de tyske krigsskipene stakk til sjøs, hvilket mål de hadde og hvor. Så kunne de sette i gang de nødvendige mot tiltakene. Admiral Tovey var ganske sikker på at det var de tyske krigsskipene, slagskipet Bismarck og en tung krysser av Hz/j^^r-klassen, som var rapportert. Kampegenskapene hadde etterretningsvesenet i ma rinen sørget for at han kjente. Jeg hadde selv sett Bismarck og krysseren Admi ral Hipper ved marineverkstedet i Hamburg første juledag ett år tidligere. Der hadde jeg fått anled ning til å få vite en del om skipene. I sine respektive 12