Table Of Content

Roland Barthes Retorikken En moderne innføring i den gamle retoriske kunst Oversatt og med etterord av Knut Stene-Johansen Spartacus Forlag A/S, Oslo 1998 Originaltittel: L’ancienne rhéthorique. Aide-mémoire © 1994, Editions de Seuil Norsk utgave © Spartacus Forlag E998 Omslag: Front Strategisk Design Omslagsillustrasjonen viser et baobabtre fra Gambia, som ifølge en gammel legende vokser med røttene opp i himmelen. Trykk: Valdres Trykkeri Printed in Norway ISBN 82-430-0124-7 Det som følger er en oversikt skrevet i forbindelse med et seminar ved Ecole pratiques des bautes études i årene 1964- 1965. Utgangspunktet — eller horisonten — for dette semi naret var som vanlig den moderne teksten, det vil si den teksten som ennå ikke eksisterer. En tilnærmingsmåte til denne nye teksten består i å finne ut hvilket utgangspunkt den har og i forhold til hva den søker å bli til, og på denne måten sette den nye skrivingens semiotikk opp mot det litte rære språkets gamle praksis. Derav ideen om et seminar om den gamle retorikken. Gammel innebærer ikke at det i dag finnes noen ny retorikk. Gammel retorikk står snarere i mot setning til dette nye som ennå ikke er iverksatt: Verden er utrolig full av gammel retorikk. Jeg ville aldri ha akseptert en utgivelse av disse arbeids notatene dersom det allerede eksisterte et verk, en håndbok eller et memento av noe slag, som kunne presentere et krono logisk og systematisk panorama over denne klassiske og antikke retorikken. Dessverre finnes det for alt jeg vet ingen slik bok (i hvert fall ikke på fransk). Jeg har derfor blitt nødt til selv å systematisere min viten, og det er resultatet av mine egne forberedelser som her presenteres. Her er huskelisten jeg selv gjerne skulle ha kunnet gripe til da jeg begynte å reflektere over retorikkens død. Det dreier seg altså ikke om noe mer enn et elementært system av informasjoner, en inn læring av visse termer og klassifiseringen Ikke desto mindre har jeg i løpet av dette arbeidet ofte blitt grepet av entusiasme og beundring overfor kraften og subtiliteten i dette gamle retoriske systemet, moderniteten ved enkelte av dets ansatser. Beklageligvis kan jeg ikke lenger (av praktiske grunner) gå god for referansene som er angitt i denne lærdomsteksten: Jeg må sette opp denne huskelisten delvis etter hukommelsen. Min unnskyldning er at det dreier seg om elementærkunn skap er: Retorikken er lite kjent, mens det å kjenne til den imidlertid ikke er noe tungt kunnskapsarbeide. Alle og enhver vil således uten problem kunne gå til de bibliografiske refe ransene som er utelatt. Det som er samlet sammen (tidvis kanskje også i form av ufrivillige sitater), stammer hoved sakelig fra 1) enkelte avhandlinger om retorikk fra antikken og klassisismen, 2) lærde introduksjoner til Guillaume Budés verker, 3) to grunnleggende bøker av Curtius og Baldwin, 4) visse spesialartikler, særlig angående middelalderen, 5) enkelte oppslagsverk, deriblant Moriers Dictionnaire de rhétorique, F. Brunots Histoire de la langue frangaise, og R. Brays bok La formation de la doctrine classique en France, 6) enkelte supplerende lesninger, ofte i seg selv mangelfulle og tilfeldige (av Kojéve, JaegerJ.1 0.1. De retoriske praksiser Retorikken det her dreier seg om, er det metaspråket (der språkobjektet er «diskursen») som har regjert i Vesten fra det 5. århundre f. Kr. til det 19. århundre e.Kr. Det vil ikke bli tatt hensyn til erfaringer fra fjernere himmelstrøk (India, islam), og hva angår Vesten selv begrenser vi oss til Athen, Roma og Frankrike. Dette metaspråket (diskursen om dis kursen) har innbefattet flere praksiser, som har eksistert simultant eller suksessivt gjennom tidene, innenfor det som kalles «Retorikken»; 1 Ernst R. Curtius, Europdische Eiteratur und lateinisches Mittelalter, Bern 1948; eng. overs, v. W.R. Task, European Eiterature and Eatin Middle Ages, Princeton University Press, New Jersey 1990 (1983). Charles S. Baldwin. Ancient Rhetoric and Poetic Interpreted from Representative Works, Peter Smith, Gloucester (Mass.), 1959 (1. utg. 1924); Medieval Rhetoric and Poetic (to 1400) Interpreted from Representative Work, Peter Smith, Gloucester 1959 (l.utg. 1928); René Bray, Ea Formation de la doctrine classique en France, Nizet, Paris 1951; Ferdinand Brunot, Histoire de la langue frangaise, Paris 1923; Henri Morier, Dictionnaire de poétique et de rhétorique, PUF, Paris 1961. 1. En teknikk, det vil si en «kunst» i den klassiske betydning av ordet: Kunsten å overtale, en samling regler, oppskrifter hvis iverksettelse gjør det mulig å overbevise talens tilhører (og senere verkets leser), selv om det vedkommende skal overtales om er «falskt». 2. En undervisning: Den retoriske kunst, som først ble over levert via personlige kanaler (en retoriker og hans disipler, hans kunder), ble snart trukket inn i undervisningsinstitu sjoner. I skolen utgjorde retorikken essensen av hva vi i dag ville kalle et hovedfag eller en høyere utdannelse; den ble gjort til eksamensstoff (øvelser, forelesninger, prøver). 3. En vitenskap, eller i hvert fall en proto-vitenskap, det vil si a) et felt for autonom observasjon som avgrenser visse homo gene fenomener, nemlig språkets «effekter»; b) en klassifiser ing av disse fenomenene (som i ettertid er mest kjent gjennom listen over retoriske «figurer»); og c) en «operasjon» i Hjelmslevs betydning, altså et metaspråk, en samling reto riske avhandlinger hvis materiale — eller signifikat — er et språk-objekt (det argumentative språk og det «figurlige» språk). 4. En moral: Ved å være et system av «regler», er retorikken gjennomsyret av dette ordets tvetydighet: Den er på én gang en oppskriftsbok, inspirert av et praktisk formål, og en lov samling, et korpus av moralske forskrifter, som har som rolle å overvåke (det vil si tillate og forby) det emosjonelle språkets «avvik». 5. En sosial praksis: Retorikken er den privilegerte teknikk (siden man må betale for å tilegne seg den) som tillater de herskende klassene å sikre seg eiendomsrett over talen. Et tersom språk er makt, har man utstedt selektive regler for tilgang til denne makten, ved å gjøre den til en pseudo-vitenskap, lukket for «dem som ikke kan tale» og underlagt en kostbar innvielse: Skapt for 2500 år siden som resultat av eiendomstvister, utånder og dør retorikken i den «retoriske» klasse, den borgerlige kulturens innlemmelsesrituale. 7 6. En ludisk praksis: Ettersom alle disse former for praksis utgjør et omfattende institusjonelt system («repressivt», som det heter nå for tiden), var det bare naturlig at det utviklet seg en latterliggjørelse av retorikken, en «svart» retorikk (mistanker, forakt, ironi): spill, parodier, erotiske eller obskøne allusjoner,2 klasseromsvitser, en hel skoleguttpraksis (som det for øvrig ennå gjenstår å avdekke og bestemme som en kulturell kode). 0.2. Det retoriske imperium Alle disse formene for praksis viser bredden i det retoriske fenomenet — et fenomen som imidlertid ennå ikke har gitt opphav til noen betydelig syntese eller noen historisk fortolk ning. Kanskje fordi retorikken (ved siden av det tabu som språket er tynget av), dette digre imperium, større og mer gjenstridig enn hvilket som helst politisk imperium i dimen sjon og i varighet, forpurrer selve rammen for vitenskapen og den historiske refleksjon, i den grad at historien selv blir 2 Tallrike obskøne vitser omkring casus og conjunction (egentlig grammatiske termer), som man får en idé om gjennom denne videreutviklede metaforen hentet fra Tusen og én natt: «Han brukte preposisjonen i en eksakt konstruksjon og forente bisetningen med konjunksjonen; men kona hans falt lik den nominelle endelsen foran genitivet.» Alain de Lille forklarer, noe mer aktverdig, at menneskeheten begår barbarismer gjennom kjønnenes forening, metaplasmer (utsvevelser) som bryter Venus’ lover; mennesket faller i anastrofer (konstruksjonsinversjoner); i sin galskap begår det til og med tmesis (Curtius, European Literature and Latin Middle Ages, s. 414—15); likeledes, hos Calderon, som kommenterer situasjonen med en kvinne som blir iakttatt idet hun går for å besøke sin oppvarter: «Det er en stor kjærlighetsbarbarisme i det å våge å se og la seg bli sett, for, som en dårlig grammatiker, det hender at en passiv person blir til en aktiv.» Vi vet hvilken anatomisk mening Pierre Klossowski har gjenopptatt skolastikkens termer (utrumsit, sed contra, vacuum, quidest: «Inspektrisens quidest»). Det sier seg selv at den lyssky overenskomsten mellom grammatikk (retorikk eller skolastikk) og erotikk ikke bare er «merkelig»; den peker med presisjon og alvor mot et overtredelsens sted der de to tabuer er opphevet: Språkets og kjønnets tabuer. 8 problematisert, i det minste slik vi er vant til å forestille oss og anvende den, for så å tvinge oss til å ta i betraktning det vi ved en annen anledning kunne kalt en monumental histo rie-, den vitenskapelige forakt overfor retorikken tar altså del i denne allmenne uviljen mot å anerkjenne mangfold og over- determinasjon. Om vi imidlertid tar i betraktning at reto rikken — hvilke interne variasjoner som enn kan ha eksistert innenfor systemet — har hersket i den vestlige verden gjennom to og et halvt tusen år, fra Gorgias til Napoleon III; om vi videre tar i betraktning at alt det den urørlig, upåvir kelig og nærmest udødelig har sett bli til, passere, forsvinne, uten å beveges og uten å endres: Athens demokrati, de egyp tiske kongeriker, den romerske republikk, Romerriket, de store invasjonene, føydalismen, renessansen, monarkiet, revolusjonen; retorikken har fordøyd regimer, religioner, sivilisasjoner; dødssyk siden renessansen har det tatt den tre århundrer å dø. Og enda i dag er det ikke sikkert at den er helt død. Retorikken gir tilgang til det som må benevnes som en over-sivilisasjon: det geografiske og historiske Vestens sivilisasjon. Den har vært den eneste praksis (ved siden av grammatikken, som ble til senere) som har gjort at vårt sam funn har oppdaget språkets uovertrufne makt (kurdsis, som Gorgias sier), som dessuten sosialt sett var en «herskapelig- het». Klassifiseringen retorikken har pålagt språket, er det eneste egentlige felles trekk for suksessive og varierende historiske grupper, som om det eksisterte en formens ideo logi, hevet over innholdsideologier og direkte historiske determinasjoner, som om det — i tråd med et prinsipp fore grepet av Durkheim og Mauss, og bekreftet av Lévi-Strauss for ethvert samfunn eksisterte en taksonomisk identitet, en sosio-logikk, i kraft av hvilken det er mulig å fastlegge en annen historie og en annen sosialitet, uten å oppheve de som er tatt i betraktning på andre nivåer. 0.3. Reisen og nettverket Dette svære territorium vil nå bh utforsket (i ordets løse og forhastede betydning) i to retninger: en diakron retning og en systematisk retning. Vi skal vel a merke ikke rekonstruere en retorikkens historie; vi skal nøye oss med å isolere visse 9 betydningsfulle øyeblikk, og vi skal streife i gjennom retorikkens to tusen år ved å stanse opp ved enkelte etapper som vil fremstå som «dager» på vår reise, «dager» som kan komme til å bli av høyst varierende lengde. Alt i alt vil denne lange diakroni omfatte syv øyeblikk, syv «dager», med essen sielt sett didaktisk verdi. Defétter skal vi samle sammen retorenes klassifiseringer for å utforme et unikt nettverk, et slags artefakt som vil gjøre det mulig for oss å forestille oss retorikkens kunst som en subtilt sammensatt maskin, et tre av operasjoner, et «program» som er tenkt å skulle produ sere tale. A. Reisen A.l. Retorikkens fødsel A. 1.1. Retorikk og eiendom Retorikken (forstått som metaspråk) ble skapt på bakgrunn av eiendomstvister. Omkring 485 f.Kr. iverksatte de to sicili anske tyrannene Gelon og Hieron deportasjoner, folkefor flytninger og ekspropriasjoner for å befolke Syrakus og betale leiesoldater gjennom en utparsellermg. Da de ble avsatt etter et demokratisk opprør, og man ville tilbake til et ante quo, oppsto talløse tvistemål, for retten til eiendommene var blitt uklar. Disse tvistemålene var av en ny type: De mobiliserte store folkejuryer, og overfor dem måtte man være «vel talende» for å kunne overbevise. Denne veltalenheten som på én og samme tid tilhørte demokratiet og demagogien, det juridiske og det politiske (som i ettertid ble kjent som det deliberative),1' ble fort gjort til gjenstand for undervisning. De første lærerne i denne nye disiplinen het Empedokles av Agrigento, Corax, hans elev fra Syrakus (den første til å ta seg betalt for sin undervisning), og Tisias. Denne undervis ningen spredte seg ikke mindre raskt rundt om i Attika (etter de persiske krigene), takket være tvistemål mellom handels menn som anla sak både i Syrakus og i Athen. Allerede på midten av det 5. århundre er retorikken delvis athensk. 3 [Betegnelsen «deliberativ tale» betyr rådslående, drøftende, overveiende tale, som i politiske taler: Tilhøreren skal avgjøre noe om fremtiden, veie noe opp mot hverandre, med pro et contra, og noe frarådes/tilrådes. O.a.] 1 1 A.1.2. En stor syntagmatikk Hva besto denne proto-retorikken, denne coraksianske retorikken i? Den var en syntagmets og talens retorikk, og ikke åndrikhetens eller figurenes retorikk. Corax var alle rede i besittelse av de fem store delene av Oratio, som gjen nom århundrene utgjør den oratoriske retorikkens «plan»: 1. Exordium; 2. Narrasjon eller handling (sammenstilling av fakta); 3. Argumentasjon eller bevisførsel; 4. Digresjon; 5. Epilog. Det er lett å se at i overgangen fra juridisk tale til akademisk avhandling har denne planen i hovedsak beholdt sin organisering: En introduksjon, en drøftende del, en kon klusjon. Denne første retorikken er alt i alt en stor syntagma tikk. A. 1.3. Tilgjort tale Det er kostelig å kunne slå fast at ordets kunst opprinnelig er knyttet til tvister om eiendomsrett, som om språket, forstått som gjenstand for en overføring, betingelsen for en praksis, ikke ble determinert ut fra noen subtil ideologisk formidling (som kan ha vært tilfelle for så mange kunstarter), men med utgangspunkt i den mest avkledde sosialitet, bekreftet i dens grunnleggende brutalitet, nemlig den jordiske besittelse: Vi begynte å reflektere over språket for å forsvare det som var vårt eget. Det er på nivået for sosial konflikt at den første skissen over tilgjort tale ble skapt. (Denne avvek fra den fiktive talen, den poetene benyttet: Poesien var da den eneste litteraturen, idet prosaen først senere fikk tilgang til denne status.) A.2. Gorgias, eller prosa som litteratur Gorgias fra Leontium (idag Lentini, nord for Syrakus) kom til Athen i år 427; han var Thucydides lærer, og Sokrates sofistiske samtalepartner i Gorgias. A.2.1. Kodifiseringen av prosaen Gorgias’ rolle (for oss) er å ha bragt prosaen under reto rikkens kode, ved å gi den hevd som lærd tale, estetisk gjenstand, «overlegent språk», «litteraturens» forgjenger. Hvordan? Begravelsespanegyrikken (eklogene), som først ble 12