Psykiske plager og livskvalitet hos cancer prostata-pasienter som følges med aktiv monitorering

17 Pages·2017·0.32 MB·Danish

Psykiske plager og livskvalitet hos
cancer prostata-pasienter som følges
med aktiv monitorering

Stud. med. Lars-Petter Radich
Kull: H11

Prosjektoppgave ved Det medisinske fakultet
Veileder: Egil W. Martinsen

UNIVERSITETET I OSLO

2017

1
Psykiske plager og livskvalitet hos cancer
prostata-pasienter som følges med aktiv
monitorering
Stud. med. Lars-Petter Radich
Prosjektoppgave ved Det medisinske fakultet
Veileder: Egil W. Martinsen
Universitetet i Oslo
2017
2
© Lars-Petter Radich
2017
«Psykiske plager og livskvalitet hos cancer prostata-pasienter som følges med aktiv
monitorering»
Lars-Petter Radich
http://www.duo.uio.no/
Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo
3
Abstract
Background: The aim of this student thesis was to investigate whether patients with prostate
cancer that undergo active surveillance instead of radical treatment with surgery or radiation
therapy have a higher prevalence of depression, anxiety or other types of mental distress
compared to patients undergoing treatment with surgery or radiation therapy right away as a
direct cause of being on active surveillance.
Method: An unsystematic search in PubMed using the terms “prostate cancer” AND “active
surveillance” AND “quality of life” limited to the last ten years and article available in
English. This gave 50 results. All abstracts were read and ten articles were deemed relevant
and used for this thesis.
Results: Current literature does not suggest a significantly higher prevalence of psychological
distress (anxiety, depression, decisional conflict) in patients undergoing active surveillance
compared to patients undergoing radical treatment.
Conclusion: The short-term data seems to show that patients on active surveillance doesn’t
suffer any more mental distress than patients following an active treatment plan with surgery
or radiation therapy. The communication and trust between the primary physician/urologist
and the patients seems to be crucial for patients to feel comfortable with an active surveillance
strategy.

4
Forord
Pasienter med cancer prostata har vært en gruppe jeg har utviklet en stadig voksende interesse
for etter flere år som student med ansvar for innkomstjournaler på Kirurgisk avdeling, OUS
Radiumhospitalet. Der har møtt en rekke pasienter som legges inn til kirurgisk behandling for
sin cancersykdom. Et gjennomgående tema ved preoperativ samtale med disse menneskene
har vært den psykiske belastningen ved det å skulle få og leve med diagnosen. For mange
utfordres selvbildet og selve identiteten i møtet med potensielt dødelig sykdom. Da temaet for
oppgave skulle velges, falt valget på gruppen cancer prostata-pasienter som følges jevnlige
kontroller framfor behandling, såkalt «active surveillance».
Det har vært fascinerende å kunne gå i dybden på en problemstilling som sannsynligvis
fortsatt ofte går i glemmeboken for den gjengse behandler i helsevesenet, nemlig de psykiske
aspektene ved å skulle leve med somatisk sykdom, og her spesielt det å ikke skulle behandle,
men kun monitorere. Jeg håper å kunne ta med meg erfaringene fra denne oppgaven videre
inn i min framtidige kliniske praksis og at jeg i møtet med pasienter aldri glemmer «hele
mennesket».
Jeg vil takke veileder Egil W. Martinsen for all hjelp og støtte under planleggingen og
skrivingen av denne oppgaven.
5
Innholdsfortegnelse
1 Innledning ......................................................................................................................7
2 Materiale og metode .......................................................................................................9
3 Resultater...................................................................................................................... 10
4 Diskusjon...................................................................................................................... 14
Litteraturliste ........................................................................................................................ 16

6
1 Innledning
Prostatakreft er den hyppigste kreftformen og den nest vanligste årsaken til dødsfall forårsaket
av kreft hos menn i den vestlige verden (1). Utviklingen av sykdommen kan variere, og det
kan ta opptil 20 år fra celleforandringene starter via prostatisk intraepitelial neoplasi (PIN) og
indolent kreft til klinisk kreft (2). For mange er cancer prostata derfor en diagnose man dør
med og ikke av. Radikal prostatektomi og stråleterapi er de vanligste behandlingsformene for
lokalisert cancer prostata (3). 70 % av pasientene i Europa og 90 % av pasientene i USA
mottar aktiv behandling (4). Behandlingen kurerer ofte grunnsykdommen, men det diskuteres
hvorvidt det foreligger overbehandling siden mange av pasientene aldri vil bli livstruende
syke (4). Aktiv behandling medfører dessuten høy risiko for bivirkninger, spesielt erektil
dysfunksjon og inkontinens for urin, noe som kan påvirke livskvaliteten og pasientens
psykiske velvære (3).
Prevalensen av cancer prostata har økt etter innføringen av måling av prostataspesifikt antigen
(PSA) spesielt som screening-verktøy (5). Pasienter med såkalt lav-risiko cancer prostata kan
følges med «active surveillance» (heretter kalt «aktiv monitorering») som et alternativ til
radikalbehandling med kirurgi eller stråleterapi. Lav-risiko er her definert etter 2008 UK
NICE retningslinjer som klinisk stadium T1c, Gleason score 3 + 3 og PSA <0,15 ng/mL med
kreftceller i færre enn halvparten av biopsiene (6).
Aktiv monitorering som behandlingsstrategi ble først beskrevet i 2001 (5) og innebærer altså
å leve med en kreftdiagnose som ikke behandles, men kun monitoreres med jevnlige
kontroller med PSA-måling, digital rektaleksplorasjon (DRE) og biopsering av prostata. Før
aktiv monitorering ble introdusert som konsept, var såkalt «watchful waiting» en ofte brukt
strategi. Watchful waiting innebærer som tommelfingerregel å ikke behandle en pasient med
cancer prostata før han utvikler symptomer på metastatisk sykdom eller lokalavansert
sykdom, og var regnet som standardbehandling i Skandinavia og i Storbritannia på 1970- og
1980-tallet (7). Den langt mer aktive tilnærmingen med regelmessig kontroll og lav terskel for
å gå videre til behandling i aktiv monitorering står i kontrast med tidligere tiders watchful
waiting. Mulige fordeler med aktiv monitorering er å kunne utsette eller unngå bivirkningene
av behandling med liten eller ingen innvirkning på muligheten for kurativ behandling på et
senere tidspunkt (4). Det kan likevel tenkes at å skulle diagnostiseres med cancer prostata, for
7
å så bli anbefalt ingen aktiv behandling, men kun jevnlige kontroller – aktiv monitorering, vil
kunne oppleves som psykisk belastende for pasienten.
I følge oppslagsverket UpToDate er hovedfordelen med aktiv monitorering nettopp å unngå
eller utsette bivirkningene assosiert med behandling. Videre er det angitt at pasienter som
følges med aktiv monitorering lever med den psykososiale byrden av å leve med indolent
kreft uten aktiv behandling, og at denne angsten kan være en signifikant faktor som får mange
pasienter til å søke aktiv behandling uten at det er påvist sykdomsprogresjon (8, 9). Pasienter
som mottar god informasjon om forløpet av lavrisiko prostatakreft er bedre rustet til å unngå
psykiske komplikasjoner assosiert med aktiv monitorering (9).
Arbeidshypotesen for denne oppgaven er at det vil være høyere forekomst av psykiske
plager/redusert livskvalitet hos pasienter som følges med aktiv monitorering sammenliknet
med enten normalbefolkningen eller de som mottar behandling i form av kirurgi eller stråling.
De som følges med aktiv monitorering er en relativt ny pasientgruppe, som vil kunne vokse i
størrelse i tiden som kommer, både fordi vi som befolkning stadig blir eldre og fordi
anbefalningskriterier for hvem som burde tilbys aktiv monitorering stadig revideres. Det er
også tenkelig at gruppen er heterogen psykologisk sett og at enkelte av pasientene vil være
bedre mentalt utrustet til å tåle den psykiske belastningen ved å leve med kreften uten å
behandle den enn andre i samme situasjon. Dette er en utfordring fastleger og urologer står
ovenfor når diagnosen cancer prostata stilles og behandlingsalternativer skal vurderes og
drøftes med pasienten og eventuelt hans pårørende. En optimalisert helsetjeneste bør kunne
identifisere de unike behovene hos enhver pasient og kunne tilby den støtten pasienten
trenger.
8
2 Materiale og metode
Den norske Internett-ressursen Oncolex som redigeres av kirurger ved Oslo
Universitetssykehus, Radiumhospitalet har blitt brukt til å samle bakgrunnsinformasjon om
cancer prostata og radikalbehandling med kirurgi eller stråling.
Det er videre blitt utført oppslag i databasen UpToDate via søk i McMaster PLUS
kunnskapspyramiden for å finne informasjon om nåværende oppfatning av livskvaliteten til
menn som følges med aktiv monitorering.
All litteratur er valgt ut basert på skjønn. Det er blitt utført usystematisk søk i PubMed med
frasene «prostate cancer», «active surveillance», «quality of life» med «AND» mellom
søkefrasene. Jeg har valgt å forholde meg til oversiktsartikler publisert på engelsk, dette har
gitt totalt 50 treff der alle abstrakt har blitt gjennomgått. Ti artikler ble ansett for å ha relevant
innhold og ble brukt som kunnskapsgrunnlag for oppgaven.

9
3 Resultater
Pickles et al identifiserer i sin oversiktsartikkel fra 2007 tre faktorer som kan få menn til å
velge mer invasiv behandling enn aktiv monitorering: 1) mangel på støtte fra behandler, 2)
press fra familie/venner til å aktivt «gjøre» noe med kreftsykdommen og 3) et indre press til å
gjøre noe aktivt med kreftsykdommen. Forfatterne understreker behovet for at aktiv
monitorering må utføres evidensbasert og etter protokoller, slik at man ikke går glipp av
tidsrommet der kurativ behandling er mulig. De legger også vekt på viktigheten av
skreddersydd informasjon til hver enkelt pasient (10).
Dall’Era et al skriver i 2009 at livet med en cancer prostata-diagnose uten behandling kan by
på betydelig stress og angst, men at data for bruken av «watchful waiting» fra CaPSURE-
studien (Cancer of the Prostate Strategic Urologic Research Endeavor) viser at pasientene
under dette regimet generelt har høy og bemerkelsesverdig stabil livskvalitet. Data for
livskvalitet hos pasienter fulgt med aktiv monitorering er begrenset, i følge artikkelen (11).
Mazzucchelli et al skriver i sin oversiktsartikkel fra 2010 om viktigheten av god, tilpasset
informasjon til hver enkelt pasient og at pasientangst kan være en vel så viktig årsak som
biokjemisk progresjon (PSA-stigning) og andre kliniske parametre til at pasienten velger å gå
fra et aktivt monitoreringsregime til aktiv behandling (12).
I en oversiktsartikkel fra 2012 rapporterer van den Bergh et al at den viktigste grunnen til å
velge aktiv monitorering er å utsette potensielle bivirkninger ved behandlingen.
Hovedårsaken til at pasienter takker nei til aktiv monitorering er frykt for sykdomsprogresjon.
Menn som velger å følge et opplegg med aktiv monitorering ser ikke ut til å ha høyere nivåer
av angst kort tid etter diagnose. Et lavt antall pasienter velger å stoppe med aktiv monitorering
grunnet usikkerhet eller ikke-medisinske årsaker. Artikkelen bemerker også at et betydelig
antall pasienter ikke har blitt tilbudt aktiv monitorering etter å ha blitt diagnostisert hos urolog
(13).
Bratt et al står bak en randomisert studie som sammenlikner to ulike oppfølgingsregimer for
aktiv monitorering. De rapporterer i 2013 at aktiv monitorering reduserer risikoen for fysiske
bivirkninger, men at det foreligger en mulighet for mentale bivirkninger som ikke behandles.
Ubesvarte spørsmål som nevnes er: hva er effekten av å ha ubehandlet kreft, økende eller
fluktuerende PSA-verdier og usikkerheten rundt neste avtalte kontroll. I hvilken grad er
10