Table Of Content

OM SAMFUNNSPAKTEN ELLER STATSRETTENS GRUNNSETNINGER I AV JEAN-JACQUES ROUSSEAU Borger i Généve Oversatt og med innledning av HAAKON HOFGAARD HALVORSEN fæderis æqua Dicamus leges NB Rana Æneid, XI Depotbiblioteket DREYERSFORLAG OSLO MOSS BIBLIOTEK DU CONTRAT SOCIAL Trykt første gang i Amsterdam 1762 Sats og trykk: Dreyer Aksjeselskap, Stavanger INNLEDNING All politisk tenkning bunner i ønsket om å forbedre det samfunn tenkeren lever i. Selv de mest høytflyvende spekulasjoner har sitt utgangspunkt i konkrete samfunns forhold, drivkraften i tankearbeidet er misnøyen med det aktuelle. De positive synsmåter tenkeren kommer fram til, er derfor både et utsiktspunkt som lar ham se klart sam tidens skjevheter, og et mål menneskene må arbeide seg opp til. Machiavelli, den første politiske tenker i nyere tid, skrev Fyrsten i dyp fortvilelse over oppløsningen og forfallet i Italia omkring år 1500, og han så ingen annen redning enn den sterke, hensynsløse enehersker. Både Thomas Hobbes og John Locke tok stilling til forholdene i England i det 17. århundre — kampen mellom konge og parlament —. Hobbes holdt på en absolutistisk kongemakt i stuartenes ånd, mens Locke gjorde seg til talsmann for de ideer som seiret i «the Glorious Revolution» og det kon stitusjonelle kongedømme. I det 18. århundre gir fransk mannen Montesquieu med sitt hovedverk Esprit des lois (1746) en begeistret og idealiserende skildring av den engelske forfatning, men bak hans fremstilling ligger i virkeligheten trangen til å rette en — nødvendigvis varsom — kritikk av det franske enevelde. Men neppe hos noen har den politiske tenkning en så klart personlig bakgrunn som hos Jean-Jacques Rousseau. 6 Alle hans tanker, alle hans skrifter gløder av indignasjon over forholdene i Frankrike omkring midten av det 18. århundre. Og den lidenskapelige kraft i anklagene kan nok delvis forklares ved at det faktisk var meget å klage over, men vel så viktig er det at Jean-Jacques var en steil og sårbar personlighet som mindre enn noen annen kunne finne seg til rette i det franske samfunn. Sårbarheten førte ham inn i den livslange striden med samfunnet, og steil heten gav ham styrke til å hevde sin individualitet med en slik kraft at han er levende med i alt arbeid for å sikre det enkelte individs, den enkelte samfunnsborgers rettig heter. De dominerende faktorer på Rousseaus tid var «la cour et la ville», det vil si: kongen og hoffet i Versailles og over klassen i Paris. I Versailles var den eneveldige konge det lysende midt punkt i et blendende hoffliv, som ble beundret og etterapt av mindre potentater over hele Europa. Franske moter og franske omgangsformer bredte seg over stadig større om råder, men ved en historiens ironi ble Frankrikes politiske makt mindre og mindre, samtidig som glansen fra Ver sailles lyste sterkere og sterkere. For en stor del skyldtes begge deler det overdådige hofflivet. Det franske monarkis struktur var bestemt av forhold som lå langt tilbake i tiden, i middelalderen, feudalari- stokratiets storhetstid. Den gang hadde adelens privilegier et reelt grunnlag, forrettighetene var lønn for bestemte oppgaver av militær og administrativ art. Men statens økende makt rev dette grunnlag bort, militært mistet ade len sin betydning på et tidlig tidspunkt, og med den sterke sentralisering av styret som Richelieu og Ludvig 14. gjen nomførte, ble også de administrative oppgaver tatt fra den, kongens embedsmenn tok adelsmennenes plass. 7 Det vil altså si at den mektigste og rikeste stand i landet ikke hadde noen vesentlig funksjon i statsorganismen, men levde på gamle privilegier og støttet seg til kongens nåde. Adelen ble en hoffadel, den fikk beholde sine for- rettigheter for å danne en verdig og pålitelig krets om kring kongen. Tross de strålende festene er det ikke tvilsomt at livet ved hoffet var drepende kjedelig. Den detaljerte etiketten snørte hoffolkene i en tvangstrøye, så det er ikke underlig at de lengtet etter friere omgangsformer. Det kunne de finne i «la ville», i Paris kunne adelsmennene og deres damer omgås i mer utvungne former, og her kunne de også treffe folk som interesserte seg for annet enn sere- moniellet i Versailles. • Litteraturen i det klassiske 17. århundre var i stor ut strekning en hofflitteratur og preget av det. Den mest be tydelige del av det 18. århundres åndsliv måtte så å si arbeide seg fram bak kongens og hoffets rygg, forfatterne, opplysningsmennene, fortsatte den fritenkerske og skep tiske tradisjon fra Montaignes dager, deres publikum var etterhånden hele den «dannede almenhet» i Europa, men først og fremst de litterære salonger i Paris. De litterære salongers historie er samtidig historien om kvinnenes innsats i fransk åndsliv. Rike og ærgjerrige kvinner av borgerlig fødsel, men takket være sin borger lige formue ofte med et adelig navn, satte sin ære i å samle omkring seg et hoff i miniatyr, hvor fødsel, rikdom eller begavelse var adgangstegnet. Her kunne adelen møtes med opplysningsfilosofene, her kunne alt diskuteres fritt, så salongene kunne på en måte sies å erstatte senere tiders frie presse både som forum for den offentlige diskusjon og som opinionsdannende faktor. Men storparten av dem som møttes i salongene, kom dit 8 for å underholdes. Derfor spilte det liten rolle for dem om de ideer som ble diskutert, kunne rokke ved selve grunnlaget for deres eksistensform. Det hele var for de fleste en intellektuell lek, alt som smakte av pedanteri var bannlyst, leken krevde at alle meninger fikk en lett og elegant fremførelse, som alle — også de mange kvinner — kunne forstå. Det var i dette miljøet Rousseau skulle forsøke å gjøre sin lykke. Jean-Jacques Rousseau er født i Généve i 1712, og til han ble seksten år, bodde han i det lille borgersamfunnet, hvor Calvins ånd ennå rådde. Han fikk en mildest talt man gelfull oppdragelse, fråtset i eventyrlige og sentimentale drømmerier, og viste tidlig at han ikke kunne trives med arbeid og ordnede forhold. Hans reise fra Généve i 1728 var en flukt, og til han var over tretti år, levde han nær mest som en ubundet og uansvarlig eventyrer. Han avsvor tidlig sin reformerte tro og gikk over til katolisismen, men vant ikke de fordeler han hadde ventet. Stadig slo han inn på nye veier for å gjøre lykke, men fulgte aldri noen plan, var alltid en slave av sine innfall. I flere år lot han seg underholde — økonomisk og erotisk — av en ung enke, men etter en reise fant han plassen opptatt og bestemte seg til å reise til lykkesøkernes eldorado: Paris. I Rousseaus selvbiografi, som med rette heter «Be kjennelser», er det ikke vanskelig å finne trekk til et inder lig usympatisk billede av ham. Men man kan ikke unngå å bli fylt av medlidenhet med denne unge mannen som ikke kan finne noe fast holdepunkt i tilværelsen og derfor klamrer seg med fortvilelsens styrke til sitt eget liden skapelige og ubalanserte jeg. Bedømt med vanlige mål, var hans selvfølelse utviklet over alle rimelige grenser, men den var frelsen for ham, hans jeg var sterkt nok til 9 å redde ham fra forfallet, og mektig nok til å gi Europa et nytt syn på mennesket og menneskeverdet. Men med slik selvfølelse var det ikke lett å finne seg til rette i Paris. Rousseau kom dit i begynnelsen av 1740- årene; med 15 louisd’orer, et system for noteskrift og en del anbefalingsbrev til innflytelsesrike mennesker skulle han legge byen for sine føtter. Han kom lengst med anbe falingsbrevene, ble kjent med folk som hadde noe å si, fikk demonstrert sitt notesystem, som vakte en velvillig, likegyldig interesse, men fikk først og fremst det gode råd å gjøre lykke hos damene. En kan vanskelig tenke seg noen som passet dårligere i det elegante parisermiljøet enn nettopp Rousseau. Flere steder har han da også fortalt om hvorledes han ble sit tende stum og forlegen og forbitret, mens mennesker som stod langt under ham i intelligens og kunnskaper, muntret seg i lett og uanstrengt konversasjon. Men tross sin sje nanse, tross sin klossethet, og tross sitt lidenskapelige alvor gjorde han damene interessert, eller kanskje nettopp det var på grunn av disse egenskaper han gjorde lykke, han representerte noe helt nytt og pikant. Takket være sine innflytelsesrike bekjentskaper fikk han en stilling som sekretær ved ambassaden i Venezia, men etter halvannet år røk han uklar med sin sjef og vendte tilbake til Paris. Her ble han igjen møtt med en viss velvilje, møtte flere av opplysningsfilosofene, blant andre Diderot, hadde suksess med en opera og fikk med andre ord en posisjon, det vil si han fikk innflytelsesrike venner. Allikevel kan det ikke være tvil om at Rousseau hadde vanskelig for å slå seg til ro i parisermiljøet. Med sin over- utviklede selvfølelse måtte han kjenne det ydmykende at han ikke kunne omgås naturlig med alle de elegante nul lene. Han måtte beherske — eller forsøke å beherske — 10 sin følsomhet, og han tok seg selv altfor høytidelig til å kunne betrakte mennesker og meninger som et tidsfordriv. Slik som Rousseau nå engang var, kunne elementære sjelelige behov hos ham ikke få utløsning, de ble tvunget tilbake, fortrengt. Men de fortrengte sjelekreftene lå for melig og samlet kraft, til slutt ble de for sterke. Hos Rous seau brøt'de seg frem med eksplosiv styrke en vakker og varm høstdag 1749. Akademiet i Dijon utløste eksplosjonen. Rousseau var på vei til Vincennes utenfor Paris, hvor Diderot satt fengs let for noen litt for frimodige ytringer. Han gikk og bladde i et tidsskrift og fikk se det spørsmål akademiet hadde satt opp som prisoppgave: Om vitenskapens og kunstens fornyelse har bidradd til å foredle sedene? Rousseau har flere ganger fortalt om den fullkomne ekstase han gjennomlevde da dette spørsmålet slo ned i ham. Han glemte tid og sted, bare hengav seg til visjoner som gav ham et nytt syn på verden og på menneskene, og da han kom til seg selv igjen, var jakken hans våt av tårer. Innholdet i hans ekstatiske visjoner kan vi slutte oss til av svaret på prisoppgaven. Her påviser Rousseau med dirrende patos og ensidighetens styrke hvorledes kunsten og vitenskapen har skapt forfinelse og eleganse i det ytre, men har fått folk til å glemme de enkle menneskelige dyder; sannhet, oppriktighet og hjertets godhet er veket for løgnaktighet, hykleri og misunnelse. Mot tidens selv- tilfredse kulturoptimisme, hevder han at tidens kultur bare gir skinnverdier, de sanne verdier ligger i det enkle, gode og kravløse menneske, det vil si i en mann som Rous seau, slik han helst oppfattet seg selv. Det avgjørende er at Rousseau setter sin egen livsfølelse opp mot det konvensjonelle syn på mennesket, hevder at det enkelte 11 individ har sin verdi i seg selv uavhengig av den plass fødsel, penger eller begavelse kan gi det i samfunnet — kort sagt at enkeltindividet er en absolutt verdi, ikke en» relas j onsbestemt. Som svært meget av det Rousseau har fortalt om seg selv, er også fortellingen om opplevelsen på veien til Vin- cennes blitt trukket i tvil. Tvilen kan i dette tilfelle støtte seg til samtlige kilder, som blant annet hevder at det var Diderot som gav ham tanken om å svare benektende på spørsmålet i oppgaven. Diderots egne ord om besøket den dagen beviser hverken det ene eller det andre, men det virker lite rimelig at lysten til å forbløffe verden med et paradoks, skulle være utgangspunktet for den protest mot samtidens kultur, som er så vesentlig i Rousseaus for fatterskap. Hans rungende Nei var en befrielse, han kunne vende ryggen til et miljø som ikke passet for ham, også i egentlig forstand. Han ble den berømte eneboer som avslo enhver hjelp og levde av å skrive noter. Men nettopp derved seiret han over miljøet, nå var det de andre som søkte å innsmigre seg hos ham. Avhandlingen om vitenskapen og kunsten ble trykt i 1750, og de følgende årene, fram til 1762 var Rousseaus rikeste tid. Da skrev han de verkene som gjorde ham til en av Frankrikes meste berømte forfattere, og som bidrog til å gi den politiske og åndelige utvikling en ny retning. Av disse skriftene skal her bare nevnes hans avhandling om ulikheten, den er forutsetningen for og foregriper mange av tankene i boken om samfunnspakten. At det opprinnelig gode og lykkelige menneske var for dervet i samfunnslivet, var altså det resultat Rousseau kom til i avhandlingen om vitenskapen og kunsten. Men hvor skal en så finne ondets rot, det vil si årsaken til for dervelsen? Merkelig nok var akademiet i Dijon ute med 12 en ny prisoppgave, som stilte nettopp dette spørsmålet, og Rousseau gir svaret i sin Avhandling om opprinnelsen til og grunnlaget for ulikheten blant menneskene. (1755.) Samfunnets kreftskade er ulikheten; hykleri, misun nelse og hat kan bare finnes når menneskene ikke møtes på like fot, når noen av dem har makt over andre og kan stille ydmykende krav. Oppgaven blir da å finne opprin nelsen til denne ulikheten. Første del av avhandlingen gir en inngående skildring av menneskenes liv i naturtilstanden, en skildring som er inspirert av Rousseaus kulturtretthet og får sin varme av hans lengsel etter enkle og usammensatte livsforhold. Før det fantes samfunn, levde menneskene et fritt og lykkelig instinktliv, naturen gav dem det de behøvde, og det var ikke meget: «mat, en kvinne og hvile». Andre mennesker så de knapt, derfor var enhver konkurranse utelukket. Med et hjertesukk, som snart ble gjentatt av utallige romantikere, utbryter Rousseau: «Hvilke sorger kan en fri skapning ha, når han har et fredfylt hjerte og en sunn kropp?» Naturtilstanden er en idealtilstand, som skulle vise sam tidens mennesker hvor dypt de var falt, men derfor var det ikke Roussaus mening å rive ned byene og drive men neskene ut i skogen, slik som mange av hans motstandere antydet. Så urealistisk var han tross alt ikke. Han er klar over at menneskene ikke kan vende tilbake, en ubønn hørlig utvikling'river dem ut av naturtilstanden og fører dem på lange veier frem til livet i et samfunn. Økende folketetthet tvinger menneskene til å kjempe for sitt utkomme, de fysisk svake må bøye seg for de sterke, som gjør deler av den opprinnelig felles natur til sin eiendom, og med eiendomsretten kommer all nød og urett. Men for de rike og mektige er det en ulempe at de