Notater om Hitler PDF
Preview Notater om Hitler
SEBASTIAN HAFFNER Notater om Hitler OVERSATT AV TOM RONNOW NB Rana Depotbiblioteket N12<100231841705 BIBLIOTEKET GYLDENDAL NORSK FORLAG - OSLO NORSK RI KSK RI N GKA3TI NG BIBLIOTEKET Originalens titel: Anmerkungen zu Hitler © Copyright 1978 by Kindler Verlag GmbH, München Printed in Norway Furuset Boktrykkeri, Oslo 1979 ISBN 82-05-11911-2 INNHOLD Liv ......................................... 7 Prestasjoner ........................ 28 Resultater ............................ 49 Feiltagelser ............................ 74 Feil ......................................... 95 Forbrytelser ................... 119 Forræderi ............................ 140 LIV Adolf Hitlers far hadde klatret oppover på den sosiale stigen. En tjenestepikes «uekte» sønn klarte å bli embetsmann og var aktet og respektert da han døde. Sønnen begynte med å klatre nedover. Han avsluttet ikke realskolen, strøk til opptagelsesprøven ved kunstakademiet, og fra han var atten til han var tjuefem år levde han, først i Wien og siden i München, uten yrke eller yrkesmål, en eksistens som tidligpensjonist og bohem. En pensjon etter faren og tilfeldige salg av bilder holdt ham i live. Ved krigs utbruddet i 1914 meldte han seg som frivillig i den bayerske hær. Fire års fronttj eneste fulgte, hvor han etter utvist tapper het fikk jernkorset av begge klasser, men på grunn av mang lende lederegenskaper kom han aldri lenger enn til korporals grad. Da krigen sluttet og han lå i et lasarett bak fronten med en gass-skade, fortsatte han et års tid å være «kaserne- beboer». Heller ikke nå hadde han planer om eller utsikter til noe yrke. Han var blitt tretti år gammel. I denne alderen, høsten 1919, sluttet han seg til et lite høyreekstremistisk parti, hvor han snart begynte å spille en toneangivende rolle, og dermed begynte en politisk karriere som senere skulle gjøre ham til en historisk skikkelse. Hitler levet fra 20. april 1889 til 30. april 1945, altså temmelig nøyaktig femtiseks år, mindre enn en normal leve tid. Mellom de første tretti og de siste tjueseks år synes det å være en uforklarlig kløft. I tretti år en obskur taper; deretter nesten øyeblikkelig en lokal politisk størrelse og til slutt en mann hele verdenspolitikken dreier seg om. Hvordan kan det rime? Kløften har avstedkommet mange betraktninger, men den er mer tilsynelatende enn virkelig. Ikke bare fordi også Hit- 7 lers politiske karriere virket splittet de første ti årene; og heller ikke bare fordi jo også politikeren Hitler til syvende og sist avslørte seg som en taper, og da i den store stil. Men fremfor alt fordi Hitlers personlige liv også i den andre, offentlige perioden fortsatt var innholdsløst og kum merlig, mens omvendt hans politiske liv allerede i de første ubetydelige tiårene av livet ved nærmere studium viser en god del usedvanlige trekk hvor alt det som skulle komme senere ble forberedt. Snittet som går gjennom Hitlers liv er ikke noe tverr snitt, det er et lengdesnitt. Ikke svakhet og svikt frem til 1919, styrke og prestasjoner etter 1920. Men både før og etter en usedvanlig intensitet i politisk liv og opplevelse og samtidig en usedvanlig fattigdom i det personlige livet. Alle rede førkrigstidens skumle bohem levet og dirret i samtidens politiske begivenheter som om han var en ledende politiker; og ennå som fører og rikskansler var han i sitt personlige liv en avansert bohem. Det avgjørende kjennetegnet på hans liv er dets endimensjonalitet. Mange biografer har som undertittel under heltens navn skrevet «hans liv og hans tid», hvor ordet «og» mer skiller enn sammenknytter. Biografiske og tidshistoriske kapitler skif ter; det store individet står plastisk foran en bakgrunn av skjematisk nedtegnede samtidsbegivenheter, det både distan- serer seg fra dem og griper inn i dem. Noe man kunne kalle Hitlers liv lar seg ikke skrive på den måten. Alt det som teller i denne livshistorien smelter sammen med samtids historien, er samtidshistorie. Den unge Hitler gjenspeiler den; senere gjenspeiler han den fremdeles, men begynner allerede å påvirke den; den sene Hitler bestemme den. Først lages han av historien; siden lager han historie. Dette er det verdt a snakke om. Hva angår Hitlers liv for øvrig, er i det vesentlige svikt og feilslag — både før og etter 1919. La oss kort bli ferdige med dem. I hans liv mangler — både «før» og «etter» — alt det som normalt gir et menneskeliv tyngde, varme og verdighet: utdannelse, yrke, kjærlighet og vennskap, ekteskap, farskap. 8 Om man en gang ser bort fra politikken og den politiske lidenskapen, er det et innholdsløst liv og således et sikkert ikke lykkelig, med på en egen måte et lett, lettvektig liv, et liv man med letthet kan kaste fra seg. Vi ser da også at en permanent beredskap til selvmord går som en tråd gjennom Hitlers politiske karriere. Og livet avsluttes da også, nærmest som en selvfølge, med selvmord. At Hitler ikke var gift og ikke hadde barn er en kjent s*)ak. Også kjærligheten har spilt en usedvanlig liten rolle i hans liv. Det finnes noen få kvinner i hans liv, ikke mange; han behandlet dem som en bisak og gjorde dem ikke lykke lige. Eva Braun forsøkte to ganger å begå selvmord fordi hun stadig ble neglisjert og ofte krenket («han bruker meg bare til bestemte formål»); forgjengeren, Hitlers niese Geli Raubal, gjorde alvor av det — antagelig av samme grunn. Iallfall var Hitler på en foredragstumé uten å ta henne med da hun gjennom sin handling tvang ham til en gang — en eneste gang — å avbryte det som var viktigere for ham for hennes skyld. Hitler sørget over henne og skaffet seg erstatning for henne. Denne sørgelige historien er det som i Hitlers liv kommer nærmest en stor kjærlighet. Hitler hadde ingen venner. Han likte å sitte i timevis sammen med underordnede hjelpemannskaper — sjåfører, livvakter, sekretærer —, og da var det han alene som førte ordet. I denne «sjåføreska» slappet han av. Virkelig venn skap verget han seg mot hele livet igjennom. Hans forhold til menn som Göring, Goebbels og Himmler var alltid kjølig distansert. Den eneste av hans medkjempere som han fra gamle dager var dus med, Röhm, fikk han skutt. Riktignok først og fremst fordi Röhm var blitt politisk brysom. Men det personlige vennskapet var iallfall ingen hindring. Når man tenker på Hitlers generelle angst for intimitet kan man til og med få en mistanke om at Röhms foreldete krav *) I det siste er det blitt påstått at Hitler som soldat i Frankrike i 1917 ble far til en utenomekteskapelig sønn med en fransk kvinne. Selv om det skulle stemme — han har aldri kjent ham. Opplevelsen av å være far mangler i Hitlers liv. 9 på vennskap heller var et tilleggsmotiv til å få ryddet ham av veien. Gjenstår utdannelse og yrke. Noen regulær utdannelse fikk Hitler aldri; bare et par års realskole, med dårlige karakterer. I sine dagdriverår leste han riktignok mye, men han har selv innrømmet at han bare fikk det ut av lektyren som han mente å vite fra før. På det politiske område hadde Hitler samme kunnskaper som en hver annen lidenskapelig avisleser. Virkelig engasjert var han bare på det militære og det militærtekniske området. Her satte frontsoldatens praktiske erfaringer ham i stand til å tilegne seg det han leste. Så merkelig det enn kan høres, ser det ut til at front- erfaringene har vært hans eneste dannelses- og utdannelses- opplevelse. For øvrig forble han resten av livet den typiske halvstuderte — en som alltid hadde visst alt bedre og kastet om seg med halv- eller misforståtte kunnskapsfragmenter, helst for et publikum hvor han kunne imponere med slikt fordi det ikke visste noe som helst. Bordtalene fra førerhoved- kvarterer dokumenterer hans mangel på dannelse på en pin lig måte. Noe yrke har Hitler aldri hatt og heller ikke søkt; tvert imot, så lenge det kunne ha vært tid til det unngikk han med alle midler noe slikt. Hans yrkesskrekk var et like frem tredende trekk hos ham som hans ekteskaps- og intimitets- skrekk. Man kan heller ikke kalle ham yrkespolitiker. Politik ken var hans liv, men aldri hans yrke. I sin første politiske tid oppgav han som yrke skiftevis maler, forfatter, forret ningsmann og reklametaler; senere var han simpelthen føre ren som ikke var ansvarlig overfor noen, — først bare partiets fører og senere bare føreren. Det første politiske vervet han noen gang har hatt var stillingen som rikskansler; sett fra et profesjonelt synspunkt var han en selsom rikskansler som reiste bort når han hadde lyst til det, som leste eller ikke leste dokumenter alt etter som han var opplagt til det, som bare ved tilfeldige anledninger innkalte til kabinettsmø- ter og etter 1938 helt sluttet med det. Hans politiske arbeids stil var ikke stilen til statens høyeste tillitsmann, det var stilen 10 til den ubundne, fritt skapende kunstner som venter på in spirasjon, som i dager og uker tilsynelatende bare drar seg og som så, når ånden kommer over ham, hiver seg inn i en plutselig og hektisk aktivitet. Noen regulær virksom het utførte Hitler for første gang i sine siste fire leveår, som militær øverstkommanderende. Og da klarte han ikke å holde seg borte fra de militære situasjonskonferansene som ble holdt to ganger om dagen. Og da sviktet også inpirasjo- nen mer og mer. Man kan kanskje si at tomhet og innholdsløshet i det private liv ikke er noen sjeldenhet hos menn som helt og fullt går inn for et stort, selvvalgt mår og har ærgjerrighet til å skape historie. Det er feil. Det finnes fire menn hvor man, ut fra forskjellige grunner, kan være fristet til å trekke sammenligning med Hitler — en sammenligning som riktig nok ikke holder —: Napoleon, Bismarck, Lenin og Mao. Ingen av dem, ikke engang Napoleon, gikk i sluttresultatet så fryktelig til grunne som Hitler; det er hovedgrunnen til at Hitler ikke holder mål i sammenligningen med disse fire, men den kan vi la ligge her. Det vi tenker på i var sammenheng, er at ingen av dem i samme grad som Hitler var en bare-politiker og samtidig et null på andre områder. Alle fire var høyt utdannede mennesker og hadde et yrke hvor de stod sin prøve før de «gikk inn i politikken» og i historien: general, diplomat, advokat, lærer. Alle fire var de gift, Lenin var den eneste som var barnløs. Alle fire hadde opplevd den store kjærligheten: Josephine Beauhar nais, Katharina Orlow, Inessa Armand, Chiang Ching. Det gjør disse store menn menneskelige; og uten deres fulle men neskelighet ville det mangle noe på deres storhet. Hos Hitler manglet det. Enda en ting manglet hos ham, noe vi skal nevne ganske kort før vi går over til det som virkelig er verdt å studere i Hitlers liv. I Hitlers livsløp ser vi ingen utvikling og mod ning av karakter og personlig substans. Hans karakter ble bestemt — eller kanskje riktigere låst fast — på et tidlig tidspunkt — og blir i forbausende grad uforandret hele 11 tiden; intet nytt kommer til. Det er ingen inntagende karak ter. Ikke noe mykt, elskverdig, forsonende trekk, om man da ikke skal la en kontaktskrekk som stundom kan virke som generthet gjelde som forsonende trekk. Hans positive egenskaper — viljestyrke, vågemot, tapperhet, seighet — hører alle sammen hjemme i den «harde» sektoren. Det gjelder i enda høyere grad for de negative trekk: hensyns løshet, hevnlyst, troløshet og grusomhet. Dertil kommer, også helt fra begynnelsen, en total mangel på evne til selvkritikk. Hele livet igjennom var Hitler usedvanlig sterkt inntatt i seg selv, og fra de første til de siste dager kan man iaktta en tendens til selvovervurdering. Stalin og Mao brukte med kjølig beregning kultusen omkring sin person som et politisk middel, uten noen gang å miste hodet av den grunn. Når det gjelder Hitler-kultusen, var Hitler ikke bare objekt, men også den første, mest utholdende og varmeste beundrer. Dermed kan vi forlate Hitlers person og hans lite givende personlige biografi og se litt på den politiske, som til gjengjeld er virkelig interessant og hvor det — i motsetning til den personlige — heller ikke mangler på utvikling og stigning. Den begynner lenge før hans første offentlige opptreden og utvikler seg gjennom sju trinn eller sprang. 1. Den tidlige konsentrasjon omkring politikk som livserstat- ning. 2. Den første (ennå private) politiske handling: emigrasjo nen fra Østerrike til Tyskland. 3. Beslutningen om å bli politiker. 4. Oppdagelsen av hypnotiske evner som folketaler. 5. Beslutningen om å bli fører. 6. Beslutningen om å underordne sitt politiske tidsskjema un der sin personlige livsforventning (det er samtidig beslut ningen om krig). 7. Beslutningen om selvmord. De to siste beslutningene atskiller seg fra de øvrige ved at det er ensomme beslutninger. Ved alle de andre kan ikke den subjektive og den objektive side skilles fra hver andre. Det er Hitlers beslutninger, men i og gjennom Hitler 12
The list of books you might like
