Naturen og livet

56 Pages·1959·17.518 MB·Norwegian

by  Whitehead, Alfred North

ALFRED NORTH WHITEHEAD
NATUREN OG LIVET

ALFRED NORTH WHITEHEAD
NATUREN OG LIVET
TIL NORSK VED
LORENTZ ECKHOFF
J. W. CAPPELENS FORLAG
OSLO 1959
NBR-DEPOTBIBLIOTEKET
POSTBOKS 278 - 8601 MO
1 SERIEN CAPPELENS UPOPULÆRE SKRIFTER
ER ALFRED NORTH WHITEHEAD: «NATUREN
OG LIVET» SATT MED 12 PUNKT GARAMOND
OG TRYKT I WITTUSEN & JENSEN A/S, OSLO,
PÅ MASKINGLATT MINERVA FRA DRAMMENS
PAPER MILL. OMSLAGET ER TRYKT PÅ GUL
POST FRA JARLSBERG PAPER MILLS, GUL­
SKOGEN. ORIGINALENS TITEL ER «NATURE
AND LIFE», CAMBRIDGE UNIVERSITY PRESS,
LONDON 1934.
De to foredragene boken omfatter ble holdt i
University of Chicago i oktober 1933.
Copyright St. Martin's Press, New York.
1. OPPLAG AUGUST 1959, 1200 EKSEMPLARER
PRINTED IN NORWAY
OSLO 1959
Filosofi er et produkt av forundring. Vårt
arbeide for å nå frem til en alminnelig karakteristikk av
verden omkring oss er mennesketankens store eventyr. Den
riktige fremstilling tar seg så lett og liketil ut, og allikevel
skuffer den oss bestandig. Vi tar i arv den tradisjonelle lære;
vi kan oppdage tidligere tiders forsømmelser, deres overtro
,og deres ubetenksomme generaliseringer. Vi vet så vel hva
vi mener, og allikevel står vi der så underlig usikre angående
formuleringen av en hvilkensomhelst detalj i vår viden. I
hjertet av hele vanskeligheten ligger ordet «detalj». Man
kan ikke uttale seg svevende om Naturen i alminnelighet.
Vi må feste oss ved detaljer i og diskutere deres vesen og de
måter de kan forbindes på innbyrdes. Verden omkring er
komplisert, den består av detaljer. Vi må gå ut fra de pri­
mære typer av detaljer som gir oss uttrykkene for vår for­
ståelse av naturen. Vi må analysere og abstrahere, og forstå
hvordan våre abstraksjoner er beskafne. Ved første øyekast
finner vi skarpt tilskårne klasser i hvilke vi kan fordele de
forskjellige typer av ting og egenskaper ved ting som vi
finner i naturen. Hver tidsalder klarer å finne klassifiserings-
5
måter som ser ut som solide utgangspunkter for forskningen
innenfor de spesielle videnskaper. Hver efterfølgende tids­
alder oppdager at dens forgjengeres primære klassifiserin-
ger ikke strekker til. På denne vis oppstår der tvil angående
alle denslags formuleringer av naturlover som betrakter
disse klassifiseringene som sikre utgangspunkter. Her reiser
seg et problem. Å filosofere vil si å lete efter løsningen på
det.
For eksempel: vi kan oppfatte naturen som sammensatt
av uforanderlige ting — nemlig biter av materie, de beveger
seg i et rum som forøvrig er tomt. Denne måten å forestille
seg naturen faller klart sammen med det som sunn fornuft
kan iaktta. Der finnes stoler, bord, stener, hav, dyrelegemer,
plantelegemer, planeter og soler. At et hus, en gård, et dyre-
legeme er varig identisk med seg selv, er en forutsetning for
sosial omgang. Det antas i all jus. Det ligger til grunn for
all litteratur. Et stykke materie oppfattes da som en passiv
kjensgjerning, en individuell virkelighet som er den samme
i et gitt øyeblikk eller gjennem et sekund, en time, et år.
Slik en materiell, individuell virkelighet gir grunnlaget for
sine forskjellige kvalifikasjoner, slike som form, bevegelse i
rummet, farve eller lukt, o.s.v. Hendelsene i naturen består
av forandringer i disse kvalifikasjoner, og særlig av for­
andringer i bevegelse. Forbindelsen mellem slike biter av
materie består ganske enkelt av rumlige forhold. Når beve­
gelsen har betydning, kommer det altså av at den forandrer
den eneste måte hvorpå materielle ting forbindes med hin­
annen. Så går menneskeheten i gang med å diskutere disse
6
rumlige forhold og oppdager geometrien. Rummets geo­
metriske karakter oppfattes som den eneste måte hvorved
naturen tvinger bestemte relasjoner på alle disse biter av
materie som er rummets eneste beboere. I seg selv oppfattes
rummet som uforanderlig fra evighet til evighet og som
værende av samme art fra uendelighet til uendelighet. Slik
lager vi en grei karakteristikk av naturen, en karakteristikk
som stemmer med sunn fornuft og kan bekreftes hvert
øyeblikk vi lever. Vi sitter i timevis i den samme stol, i det
samme hus, med det samme animalske legeme. Værelsets
dimensjoner defineres gjennem dets rumlige forhold. Der
er farver, lyd, lukter - som dels forblir de samme og dels
skifter. De større forandringer består i bevegelser av de
animalske legemer og av det anorganiske inventar. I dette
generelle billede av naturen må der på en eller annen måte
veves inn noen forestillinger til: liv og sinn.
Jeg har forsøkt å skissere den gjengse, av sunn fornuft
bårne forestilling om universet som ved begynnelsen av det
16. århundre, la oss si i året 1500, var ved å danne seg blant
de mere fremskredne tenkere i Europa. Den var delvis en
arv fra gresk og fra middelalderlig tenkning. Delvis var den
også grunnet på frigjørelsen av den direkte iakttagelse, den
som hvert øyeblikk kan bekreftes i verden omkring oss. Den
var et antatt grunnlag og skaffet de betegnelser hvori svare­
ne på alle videre spørsmål ble formet. Blant disse videre
spørsmål er de mest grunnleggende og de mest nærliggende
spørsmålene om lovene for bevegelse i rummet, livets me­
ning, betydningen av ånd, og det innbyrdes forhold mellem
7
materie, liv og ånd. Når vi undersøker fremgangsmåtene
til de store menn i det 16. og 17. århundre, finner vi at de
forutsetter denne gjengse, av sunn fornuft bårne forestilling
om universet og forsøker å bevare alle spørsmål ved hjelp
av de betegnelser den gir.
Jeg antar der ikke kan være noen tvil om at denne
alminnelige forestilling uttrykker store og overalt gjeldende
sannheter om verden omkring oss. Det eneste spørsmål er
hvor grunnleggende disse sannheter kan være. Med andre
ord, vi må spørre hvilke store trekk i universet det er som
ikke kan uttrykkes ved hjelp av disse betegnelser. Vi må
også spørre om vi ikke kan finne et annet sett med fore­
stillinger som kan forklare betydningen av denne sunne
sans s forestilling, og som også kan forklare forholdet mel-
lem den og de andre trekkene som ble oversett av den
«sunne sans».
Når vi tar en oversikt over det følgende forløp av den
videnskapelige tanke gjennem det 17. århundre og frem til
i dag, er der to eiendommelige kjensgjerninger som trer frem.
For det første har naturvidenskapens utvikling efterhånd-
den kassert som ubrukelig hvert eneste trekk av det opp­
rinnelige billede vi betraktet. Der er intetsomhelst igjen av
det, hvis vi betrakter det som uttrykk for de primære trekk
som skulle fortolke universet. Den sunne fornufts billede er
blitt helt brutt ned, det kan ikke lenger brukes som grunn­
lag for all fortolkning. Hvert eneste ledd, det ene efter det
andre er blitt detronisert.
Der er en annen eiendommelighet ved den efterfølgende
8
tankeutvikling som er like iøynefallende. Dette «sunne-
fornufts-billede» råder fremdeles ubestridt i menneskehetens
daglige liv. Det behersker torvene, lekeplassene, rettssalene
og faktisk menneskehetens hele sosiologiske samkvem. Det
er suverent i litteraturen og forutsettes i alle de humanist­
iske videnskaper. Der hvor man forsøker en forsoning, tar
den ofte form av en slags mystikk. Men i alminnelighet
finner ingen forsoning sted.
Ja, selv om vi bare ser på naturvidenskapene, finner vi at
ingen enkelt videnskap noengang baserer seg på integrering
av forutsetninger som stammer fra alle de andre naturviden­
skapene. Hver videnskap begrenser seg til et bruddstykke
av området og bygger sine teorier ved hjelp av betegnelser
som fremkalles av dette bruddstykke. En slik fremgangsmåte
er nødvendig fordi menneskets evner er begrenset. Men
farene ved den bør man alltid huske på. For eksempel: den
tiltagende oppdeling av fag ved universitetene i de siste
hundre år - som riktignok var nødvendig av administrative
grunner, bidrar til å senke det åndelige nivå hos universitets­
lærerne. Resultatet av at disse to tenkemåter lever ved siden
av hverandre er en fremgangsmåte som består i å felle inn
lapp efter lapp.
Forutsetninger fra de to forskjellige syn blir undertiden
flettet inn i hinannen. Hver enkelt videnskap er nødt til å
overta resultater fra andre videnskaper. For eksempel, bio­
logi forutsetter fysikk. I alminnelighet vil det være slik at
disse lån i virkeligheten hører hjemme i vedkommende
videnskap slik den artet seg for tredve eller førti år siden.
9
De forutsetninger som rådet i fysikken i mine guttedager
øver i dag en mektig innflytelse over tenkemåten hos fysio­
logene. Ja, vi behøver ikke engang å trekke inn fysiologene.
De forutsetninger som gjaldt i fysikken av i går holder
ennå til i fysikeres hjerner, skjønt deres egne klart uttalte
læresetninger tatt i detalj strider imot dem.
For å forstå denne sporadiske sammenveving av gam­
melt og nytt i vår tids tenkning vil jeg gå tilbake til hoved­
prinsippene i den gamle common-sense-lære, som ennå
i dag er den alminnelige lære i hverdagslivet, fordi den i en
viss betydning er sann. Der finnes biter av materie som
varer og er identisk med seg selv, i et rum som forøvrig er
tomt. Hver bit materie opptar en begrenset region. Hver
slik partikkel av materie har sine egne private kvalifika­
sjoner - slike som sin form, sin bevegelse, sin masse, sin
farve, sin lukt. Noen av disse kvalifikasjoner skifter, andre
varer ved. Det vesentlige forhold mellem biter av materie
er rent rumlig. Rummet selv er evig uforanderlig og om­
fatter alltid denne evne til å la biter av materie tre i forhold
til hinannen. Geometrien er den videnskap som undersøker
denne rummets evne til å tvinge forhold på materie.
Bevegelse i materien medfører forandring i rumlige forhold.
Den medfører intet mere enn dette. Men kvalifikasjon er
et nakent faktum og intet annet enn seg selv. Dette er den
storslagne lære om Naturen som et i seg selv tilstrekkelig
og meningsløst kompleks av fakta. Det er læren om den
fysiske videnskaps autonomi. Det er den lære som jeg
bestrider i disse forelesninger.
10