Faren som allegori for en poetikk

131 Pages·2007·0.5 MB·Norwegian

“Dette var ikke stedet for rop”

Allegorier om metafiksjon, tro, språk og kvalitet

i Dag Solstads roman 16.07.41

Line Ellingsen

Masteroppgave i nordisk litteratur

Institutt for nordistikk og lingvistikk

Universitetet i Oslo

Høsten 2007
Forord

Først og fremst vil jeg takke Per Thomas Andersen for hyggelig, engasjert og raus veiledning,
og for at han forsto meg og holdt meg i ørene når jeg tok av.

Jeg vil også rette en stor takk til Hallvard Haug, for språkvask og korrektur i manusets intense
sluttfase, og for spennende Bøygen-samarbeid.

Foreldrene mine har stilt opp med nyttige innspill, manusvask, middager og aldri sviktende
støtte. Min søster Anne har vært en nyttig samtalepartner i samfunnsrelaterte og politiske
spørsmål, og min bror Lars har vært en snill datahjelper. Jeg er svært takknemlig for at dere er
til.

Amina Victoria Sijecic Storm har bidratt med interessante og forløsende innspill innen
historie, teologi og religionsvitenskap. Bøygen-venn og treningskamerat Kjell-Olav Hovde
har gitt meg faglig og moralsk støtte og motstand, og ikke minst, bidratt til å motvirke
kroppens forfall. Nils Lid Hjort har bidratt med innspill og intense Solstad-diskusjoner. Takk,
alle fire.

Sist, men ikke minst:

Takk, Dag Solstad, for at du lærte meg å lese.

Blindern, november 2007
Line Ellingsen

2
Innholdsfortegnelse

FORORD...................................................................................................................................2
INNLEDNING..........................................................................................................................4
FORFATTEREN OG FORFATTERSKAPET.....................................................................................5
16.07.41: NOEN SÆRTREKK...................................................................................................11
MOTTAGELSE OG SEKUNDÆRLITTERATUR.............................................................................13
TEORIGRUNNLAG..................................................................................................................16
ANALYSE...............................................................................................................................27
INNLEDNING..........................................................................................................................27
REISER................................................................................................................................29
Innledning.........................................................................................................................29
Allegorier om livsprosjektet.............................................................................................31
Avreise og avskjed.......................................................................................................31
Himmelen som Solstads havmetafor............................................................................43
Allegorier om tro og rasjonalitet: faren...........................................................................49
Faren som litterær figur................................................................................................49
Himmelske forestillinger “åpenbare for enhver”.........................................................55
Mellom liv og død........................................................................................................68
Engangsfallskjermene..................................................................................................71
Skjenselens balkong.....................................................................................................74
BERLIN...............................................................................................................................86
Innledning.........................................................................................................................86
Berlin som Babylon..........................................................................................................88
Allegorier om språk..........................................................................................................90
For den som ønsker et “romanopplegg”.......................................................................90
“Bagateller” og “sommerfuglvinger”...........................................................................91
Det oppløselige og det uoppløselige............................................................................92
“Nødord” og “hjelpeverb”............................................................................................97
Allegorier om kultur, kvalitet og dannelse.....................................................................101
Politiallegorien...........................................................................................................101
Lysallegorien..............................................................................................................105
Kvinneallegorien........................................................................................................112
KONKLUSJON....................................................................................................................121
BIBLIOGRAFI.....................................................................................................................125
SAMMENDRAG.....................................................................................................................131

3
INNLEDNING
Denne avhandlingens hypotese er at allegoriene i Dag Solstads roman 16.07.41 gjennom sitt
metaperspektiv uttrykker forfatterens poetikk og kultursyn. Romanens allegorier uttrykker
altså noe om verkets egen tilblivelsesprosess og om betraktninger rundt kunstens vesen,
samtidig som de uttrykker sivilisasjonskritikk. I tillegg til å kommentere seg selv som verk,
kommenterer 16.07.41 i stor grad Solstads øvrige forfatterskap, hans eget liv og hvilken plass
hans liv har, eller bør ha, i forfatterskapet. Alt dette uttrykkes gjennom språket. I og med at
Solstad går inn på hvordan verket har blitt til, altså prosessen han har gjennomgått som
forfatter for å skrive det, må det nødvendigvis også inneholde eksistensielle spørsmål. Disse
kommer til uttrykk i store deler av romanen. Det verkene hans måtte inneholde av
partipolitisk kritikk eller tilslutning, er etter min mening også av allmenn karakter, noe som er
overførbart til mange saker og sider ved vår sivilisasjon. Dette gjelder også hans såkalte
politiske periode. Tilsvarende mener jeg at også en psykologisk lesemåte vil redusere
verkenes lesningsmuligheter, fordi en slik lesemåte i mine øyne er uforenlig med lesningen av
for eksempel Forsøk på å beskrive det utgjennomtrengelige, Medaljens forside. En roman om
Aker, Roman 1987, T. Singer, 16.07.41 og Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman som
metaromaner. Nå er det først og fremst 16.07.41 jeg vil ta for meg i denne avhandlingen, men
jeg vil trekke paralleller til hans øvrige forfatterskap der det synes nødvendig.
Jeg har valgt å dele avhandlingen inn i tre kapitler: innledning, analyse og
konklusjon. I innledningen vil jeg utdype problemstillingen og skissere romanens
grunnstruktur. Her vil jeg også gi en presentasjon av forfatteren og forfatterskapet, og en
oversikt over mottagelsen verkene ble gjenstand for da de utkom. Innledningen vil også gi et
innblikk i og oversikt over sekundærlitteraturen, samt et hendelsesreferat. Ettersom allegori er
et sentralt begrep i avhandlingen, vil jeg behandle teoretiske tilnærminger til begrepet i
innledningen. Avhandlingens andre kapittel inneholder selve oppgavens analyse. Her har jeg
valgt å dele tematikken i to. I analysens første del, “Reiser”, behandles reisen som allegori.
Den tar for seg reisen til Berlin og reisen til Sandefjord. Delen er delt inn i “Allegorier om
livsprosjektet” og “Allegorier om tro og rasjonalitet”. I den første av disse tar jeg for meg
flyturen, med spesielt fokus på metaaspektene ved flyet og himmelen. I den andre delen går
jeg inn på de tre himmelske forestillingene som opptrer i verket, nemlig jeg-fortellerens,
farens og tante Elises forestillinger. Her vil jeg ta for meg de påfallende innslagene i
4
romanteksten om oppfinnelsen av engangsfallskjermer og en evighetsmaskin, samt
“nedturen” disse oppfinnelsene og ideene leder til, nachspielet og skjenselens balkong.
Analysens andre del, “Berlin”, handler i utvidet forstand om Solstads begreper “bagateller”,
“nødord” og “hjelpeverb”. Begrepene han problematiserer, er nært knyttet til begrepet
“romanens nødvendige episke uoppløselige element”, og det uoppløselige element er et
problem uløselig knyttet til det språkløse området. Min påstand i denne avhandlingen er at
språket er nøkkelen til å forstå samtlige av Solstads allegorier. Berlin-kapittelet er delt i to
deler: “Allegorier om språk” og “Allegorier om kvalitet, kultur og dannelse”. I den første
delen har jeg tatt for meg språklige begreper som jeg-fortelleren grubler over i Berlin, og som
jeg mener Berlin er en allegori over. I den andre delen har jeg behandlet enkelte av de små
ytre hendelsene som inntreffer i Berlin, og som på leseren kan virke som bagateller. Disse har
jeg delt inn i “Politiallegorien”, “Lysallegorien” og “Kvinneallegorien”. Politiet dukker først
opp når jeg-fortelleren skal ut av Norge, og deretter kun i Berlin. I avhandlingens tredje del,
konklusjonen, vil jeg oppsummere avhandlingens funn.
Forfatteren og forfatterskapet
Forfatteren
Dag Solstad ble født 16. juli 1941 i Sandefjord. Han har frem til idag utgitt 15 romaner, fire
essay- og artikkelsamlinger1, to skuespill2, en korttekstsamling, en novellesamling, en
petitsamling, en illustrert “spørrebok” om Elias Rukla og en CD-rom med samlede verker. I
tillegg har han skrevet fem bøker om VM i fotball fra 1982 til 1998 sammen med Jon
Michelet. Han har også holdt et stort antall foredrag som senere er publisert som artikler, og
gitt utallige intervjuer. Solstad har mottatt en lang rekke priser for sitt virke. Siden han mottok
Tarjei Vesaas’ debutantpris for Spiraler, har han vært en av landets mest markante forfattere.
Blant de mest prestisjetunge prisene han har mottatt, kan nevnes Kritikerprisen (tre ganger),
Nordisk Råds litteraturpris for Roman 1987 (samt flere innstillinger til prisen, blant annet for
Irr! Grønt!), Aschehougprisen, Språklig samlings litteraturpris, Gyldendal-prisen, Dobloug-
prisen og Brages hederspris. Han har også vært festspilldikter i 2003. I 2006 mottok han
Brageprisen for Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman. I 2007 ble Gymnaslærer
Pedersen kåret av Dagbladet til en av Norges 25 viktigste romaner igjennom tidene. Med

1 Flere av disse inneholder også tidligere utgitt materiale.
2 Det ene er skrevet sammen med Einar Økland.
5
verket Genanse og verdighet ble han dessuten rangert som nummer én av ti over “Klodens
beste bøker fra 1990-tallet”, kåret av en norsk jury på 100 litteraturkyndige i regi av
Bokklubben, i konkurranse blant annet med Coetzee, de Don DeLillo og Orhan Pamuk. I sin
tale i forbindelse med utdelingen av Aschehougprisen i 2004 fremhevet juryen 16.07.41 som
Solstad viktigste roman.
Forfatterskapet
Noen mener Dag Solstads forfatterskap kan deles i tre, andre i fire. Atter andre mener det
nærmest kan deles inn etter hver utgivelse. Videre hevder noen at forfatterskapet dveler ved
samme grunntematikk, nemlig det eksistensielle, det poetologiske og det kulturkritiske, og at
det kanskje ikke bør deles opp i det hele tatt. Selv mener jeg forfatterskapet bør deles inn i
fire, til tross for at jeg ser en tydelig eksistensialistisk, kulturkritisk og poetologisk tråd
igjennom det meste av det Solstad skriver. Dette til tross for at hans politiske periode også er
farget av den idé at litteraturen bør skrives for folket. Samtidig er hans forfatterskap skrevet ut
ifra en “nesten umenneskelig idémessig og kunstnerisk konsekvens, en konsekvens så sterk at
den stadig har sprengt seg selv innenifra” (Bache-Wiig 1977: 156). Dermed sendes hver
eneste roman i en stilmessig og delvis oppfatningsmessig ny retning. Tre ganger har disse
retningsskiftene vært fundamentale. Solstad har i flere intervjuer presisert at han aldri har vært
opptatt av å finne, eller dyrke, sitt eget uttrykk (Solstad 2006d), og at han aldri har skrevet for
å bli populær (Solstad 2006f) – snarere tvert imot. Til tross for dette – at han har “fristilt” seg
mellom hvert romanprosjekt, og at det aldri har vært viktig for ham å finne og rendyrke noen
stil – har Solstad likevel et svært karakteristisk dikterisk uttrykk, som kanskje er spesielt
påtakelig fra og med Irr! Grønt!. Til tross for tidvis dramatiske skifter i hans personlige
oppfatninger rundt politikk og kultur – liksom hans stil – er tematikken hos Solstad stort sett
konstant. Samtlige av Solstads roman-temaer er i tillegg fremsatt i essay- og artikkeldrakt.
Den første av periodene er kanskje den med størst stilmessig sprang fra det ene
verket til det andre. Stilsprangene er blitt både sjeldnere og mindre dramatiske, og er blitt
erstattet med et konstant og rystende eksistensielt alvor – selv om verkene fremdeles har
lattervekkende partier, som riktignok mister mye av underholdningsaspektet når den
underliggende tematikkenen rammer den gravende leser for fullt. “Det som gjør at jeg er
forfatter i dag er ikke det samme som gjorde meg til forfatter i går. Enhver tid, og enhver
alder, har sine forutsetninger”(142), skriver Solstad i 16.07.41. En vanlig måte å inndele
Solstads forfatterskap på, er å dele det inn i en modernistisk, en politisk-sosialrealistisk og en
6
senmodernistisk (og eksistensiell) periode. Skillet mellom de tre hovedperiodene går mellom
Irr! Grønt! og Arild Asnes, 1970, og mellom Medaljens forside og Ellevte roman, bok atten.
Selv uttaler Solstad at hans mest grunnleggende skille går mellom hans andre og tredje bok,
altså mellom Svingstol og Irr! Grønt!. Jeg vil dessuten legge til en fjerde periode,
metaperioden, som for alvor begynner med T. Singer. Solstad har gjort et poeng av at han har
“avsluttet” sitt forfatterskap med T. Singer (Hagen 2006: 32), og av at han betegner de to
bøkene etter dette som “unntak som aldri vil gjenta seg” (Solstad 2006c: 196, Hagen 2006:
32). Dette mener jeg tjener tre hensikter. For det første fristiller han seg i forhold til sitt
tidligere forfatterskap ved å signalisere at “fra nå av kommer det noe nytt”. For det andre
markerer han at han er eksepsjonelt fornøyd med T. Singer. “Da jeg var ferdig med T. Singer,
tenkte jeg at det er ingen tragedie om jeg dør nå. Jeg har satt punktum”. (Bulie 2006) For det
tredje signaliserer han en dreining fra det samfunnssentrerte til det eksistensielle. Fra nå av
handler det mest om hans egne tanker rundt tilværelsen som skapende forfatter, men også her
kommer kulturkritiske tanker til uttrykk. Stilmessig har bøkene tatt en ny retning (fra og med
16.07.41), blant annet gjennom bruk av fotnoter, som i større grad enn vanlig romantekst kan
gi rom for å uttrykke de “egentlige tingene”, “det som ikke kan sies direkte” (Hagen 2006:
34), men som likevel fortoner seg som underordnet .
Dag Solstad debuterte med den Kafka-inspirerte novellesamlingen Spiraler
(1965), og skrev seg inn i en modernistisk tradisjon med fremmedgjøring og desillusjon som
sentral tematikk. Per Thomas Andersen fremhever titlene Spiraler og Svingstol som et
symptom på Solstads “vektløshetsfølelse”, i den forstand at ordet har mistet betydning, og at
han flykter inn i maoismen “i håp om å kunne gi sine ord og sitt liv vekt” (Andersen 2003:
50). Felles for Solstads tre første bøker er at de er individsentrerte. Med kortprosa-samlingen
Svingstol (1967) og artikkelen “Tingene og verden” (1967) gjør han seg til talsmann for en
ny, enkel konkretisme. Selv sier han om de to første utgivelsene at de er “innadvendte bøker,
hvor handlingen [er] psykiske landskap og personene symboler på sjelelige tilstander. Fra og
med 1967 er forfatterskapet [hans] preget av at personene [hans] er uinteressante med mindre
de sees i en eller annen sammenheng – språklig, samfunnsmessig eller lignende.” (Landro
2001: 92f) Slik jeg leser den, spiller tittelen “Svingstol” hen på øyeblikksberuselsens bakside:
Man svinger rundt og rundt, som på tivoli (eller i en svingstol), og ender opp i sirkel, uten å
komme videre (Bache-Wiig 1977). I romanen Irr! Grønt! (1969) tester Solstad ut
frihetsbegrepet slik det presenteres i Witold Gombrowicz’ teorier, der hovedpersonens
frihetsprosjekt består i til enhver tid å være seg sitt eget og andres rollespill bevisst, og særlig
7
må “maska” (allegoriene) holdes overfor det steindøde og stive borgerskapet. Paradokset er at
det er borgerskapet kunstneren lever av, fordi det er disse som kjøper bøker. Derfor bør de
strykes med hårene, for deretter å lures trill rundt, uten at de forstår det, ellers blir forfatteren
båssatt og kunstnerisk kastrert. Artikkelen “Om nødvendigheten av å leve inautentisk” kan
nærmest betraktes som en detaljert oppskrift til lesningen av Irr! Grønt!. Romanen blir av
mange regnet for å være blant Solstads vanskeligst tilgjengelige bøker, i tillegg til Medaljens
forside.
På 70-tallet tar forfatterskapet en ny vending: Dag Solstad melder seg inn i den
maoistiske bevegelsen AKP (m-l) [Arbeidernes Kommunistiske Parti (marxist-leninistene)]3,
og bøkene fra denne perioden gjenspeiler begeistringen over å overvinne trangen til å gå mot
strømmen, som kjerringa i eventyret, og i stedet la seg rive med og styres av massene og
verden, som deltaker i noe større enn ham selv. Den politiske siden av forfatterskapet kommer
kanskje best til uttrykk i romanen Arild Asnes, 19704 (1971): Gleden over å gå i folkets
tjeneste oppveies delvis av resignasjonen over frivillig å la seg kastrere som kunstner, fordi
språket ikke lenger er hans eget middelklassespråk, men den konstruerte arbeiderklassens.
Solstad har i sine bøker “ført krig mot alle utopier, og Asnes har måttet drive dem ut av
kroppen som en gift” (Bache-Wiig 1977: 145). Likevel er Arild Asnes den av bøkene som
klarest uttrykker den plagsomme ambivalensen ved å forene fri kunst med å skulle skrive for
arbeiderklassen. Samtidig er den kanonisert som en mesterlig oppvisning i klassisk retorikk,
som fører leseren i retning av overbevisningen. 25. september-plassen (1974) tar for seg tiden
fra frigjøringen i 1945 og frem til den første EU-kampen (da: EEC) i 1972. Romanen gir
uttrykk for hvilket paradoks det er å kjempe for en arbeiderklasse som er mer interessert i
biler og TV5 enn av revolusjon – som de faktisk ikke ønsker. Romantrilogien Svik. Førkrigsår
(1977), Krig. 1940 (1978) og Brød og våpen (1980) er av Atle Kittang beskrevet som et
ærgjerrig, viktig og fortiet romanprosjekt. Solstad mener selv at den er sterkt undervurdert
(Kittang 2000: 79). Trilogien er betegnet som et sosialrealistisk og historisk, men kanskje vel
så mye et modernistisk romanprosjekt (Kittang 2000: 80). Trilogien tar for seg konflikten
mellom kommunister og sosialdemokrater innenfor den norske arbeiderklassen før, under og
etter krigen, og kan leses som et oppgjør med måten krigen ble håndtert på. Samlingen

3 Heretter kalt AKP
4 Heretter kalt Arild Asnes
5 Begge er symboler på virkelighetsflukt.
8
Artikler om litteratur 1966-19816 (1981) kommenterer romanene fra tidsrommet frem til
Arild Asnes, og tar for seg litterære og politiske problemstillinger. Gymnaslærer Pedersens
beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land7 (1982) sentreres om
frihetsbegrepet, og tar for seg den “indre jubel” hovedpersonen føler ved henholdsvis å greie å
gi avkall på sitt tidligere kunstneriske jeg og bli et handlende menneske gjennom å slutte seg
til AKP, og ved til slutt å greie å demaskere illusjonen dette viste seg å være (Kittang 1988).
Samtidig “jubler” forfatteren over å maskere sitt eget romanprosjekt gjennom bruk av
allegorier. Når jeg-personen (og forfatteren) Dag Solstad i Forsøk på å beskrive det
ugjennomtrengelige8 (1984) brøler, 1): “– Jeg eier ikke humor!” (Solstad 2001b: 14), 2):
“‘Jeg er ikke ærlig’” (Solstad 2001b: 16) og 3): “Jeg er ikke dum”, er det for å gå i rette med
den utbredte og snevre oppfatningen at Gymnaslærer Pedersen er en “farse”9 og et “oppgjør
med AKP”. Brøl nummer tre, som man riktignok må lese mellom linjene i siste avsnitt, er et
utsagn til forsvar for elitismen, og således et tabu, noe han på siste side også sier at det er,
som altså forkles ved ikke å utsies direkte. Sleng på byen (1983) er en samling petiter fra
1962, da Solstad var journalist i Arendal. Roman 1987 er så vidt jeg leser det, et verk om tro i
flere betydninger, og om kvalitet. Romanen inneholder en stor mengde metapoetologiske
betraktninger, og innbragte Solstad Nordisk Råds Litteraturpris. Medaljens forside (1990) er
et bestillingsverk fra Aker Mekaniske Verksted, og er Solstads mest misforståtte, eller snarere
ikke-forståtte, roman. Den er en eneste stor allegori om det å skrive, om kvalitetsbegrepet,
tidsbegrepet og om kunstens suverenitet, og kan slik sett minne om Berlin-partiet i 16.07.41
og skøytepartiet i Roman 1987. Romanen problematiserer selve forutsetningen for boken,
nemlig at den ble skrevet på bestilling. Dette forsto ikke Norsk kulturråd, som “nullet” den
fordi de mente den ikke kom inn under sjangeren roman. Solstad selv mente at de “ikke
greide å lese den som roman” (Landro 2001: 106).
Tredje fase i forfatterskapet, som startet med Ellevte roman, bok atten10 (1992)
(hans såkalte 1990-tallsperiode), er preget av minimal ytre handling, men desto mer indre.
Den ytre handlingen som finnes, sentrerer seg rundt “romanens episk uoppløselige element”,
som ikke lar seg oppløse. Dette elementet kan det være vanskelig å skjelne fra det

6 Heretter kalt Artikler 1966-1981
7 Heretter kalt Gymnaslærer Pedersen
8 Heretter kalt Forsøk
9 Romanen inneholder mange elementer fra komedien og tragedien, blant annet karikerte hovedpersoner og
markant plott, men innholdet er tenkt å skulle utfordre intellektet mer enn å skulle få folk til å le.
10 Heretter kalt Ellevte roman
9
tilsynelatende episke element, som lar seg oppløse i en ren følelse, som glede, gru eller
tristhet. Temaet er innfløkt, så jeg henviser til kapittel 2 og underkapittelet “Det oppløselige
og det uoppløselige”. Likevel vil jeg nevne det jeg mener er verkenes uoppløselige elementer
her, ettersom det er disse romanene dreier seg rundt fra og med Ellevte roman. I Ellevte
roman utgjør det episk uoppløselige element spørsmålet om hvorfor bokens hovedperson,
Bjørn Hansen, frivillig velger å lenke seg selv til rullestolen som falsk “lam”. I Genanse og
verdighet (1994) utgjør det episk uoppløselige element bildet av Elias Rukla som får
raseriutbrudd når han ikke får slått opp paraplyen sin, og spørsmålet rundt hvorfor han
handler som han gjør. Det uoppløselige element i Professor Andersens natt (1996) er
spørsmålet om hvorfor Professor Andersen velger å legge ned telefonrøret og ikke varsle om
mordet han blir vitne til fra vinduet. Dette er den andre romanen hvor Solstad “tar mordet som
alvor” og “befrir det fra kriminalromanen” (Solstad 2001f: 180f), etter Forsøk.
Artikkelsamlingen 14 artikler på 12 år + 3 essays11 (2001) inneholder artikler om litteratur.
I den fjerde forfatterfasen, fra og med romanen T. Singer (1999), er det det
poetologiske og metafiksjonelle som står i sentrum hos Solstad. Det ligger likevel mye
kulturkritikk i verkene. I T. Singer dreier det episk uoppløselige element seg blant annet om
hvorfor Singer ikke føler personlig sorg når kona dør i en bilulykke. I 16.07.41 (2002) mener
jeg det uoppløselige elementet er jeg-fortellerens himmelske forestilling, og gjennom dette,
episoden under “Skjenselens balkong”. Dette vil jeg gå inn på i detalj i analysedelen. I
Artikler 1993-2004 (2004) gjør Solstad sjangeren “bagateller” til sin offisielle nye skriveform.
Artikkelsamlingen består av artikler der han skriver om bagateller fra hverdagslivet. De
fungerer som allegorier over det meste han har skrevet om på 1990-tallet og tiden før, blant
annet om det å skrive i allegorier, om den litterære institusjon, om hans eget forfatterskap, om
kvalitetsbegrepet, tidsånden og tidsbegrepet. Den kan brukes som en “leserguide” til alt han
har skrevet på 1990-tallet. I Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman12 (2006) blir Armand
vitne til tre “minneverdige syn”: en ung kvinnes fornedrelse av sønnen i Armands leilighet, en
somaliers innforståtte og skøyeraktige gjengjeldelse av Armands blikk i Venezia, samt på et
toalett i London det oppsiktsvekkende faktum at den amerikanske ambassadøren har
grisehode. Armands refleksjoner rundt disse tre bildene utgjør i mine øyne romanens episk
uoppløselige element. Både 16.07.41 og Armand V. er utstyrt med fotnoter. I sistnevnte roman
utgjør fotnotene verket i sin helhet. Fotnotene understreker den poetologiske og eksistensielle

11 Heretter kalt 14 artikler
12 Heretter kalt Armand V.
10