Table Of Content

THORLEIF DAHLS KULTURBIBLIOTEK Michel de Montaigne Essays OVERSETTELSE, UTVALG OG INNLEDNING VED BEATE VIBE MED ET EFTERORD AV ASBJØRN AARNES FORLAGT AV H. ASCHEHOUG & CO. I SAMARBEID MED FONDET FOR THORLEIF DAHLS KULTURBIBLIOTEK OG DET NORSKE AKADEMI FOR SPROG OG LITTERATUR OSLO 1996 /VSn DEPOTP!BI ,’OTEKET POSTBOKS 278 ■ 8601 MO © Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur 1996 Satt med 12/13 p Garamond Original Papir: 65 g Snowbright 1,8 Printed in Norway Aktietrykkeriet i Trondheim Bokproduksjon, 1996 ISBN 82-03-20187-3 Innhold Forord ..................................................................................... 7 Beate Vibe: Innledning........................................................... 9 Michel de Montaigne: Essays................................................ 29 Til leseren ............................................................................... 31 BOKI Kapitel 26: Om undervisning og barneoppdragelse .... 33 Kapitel 28: Om vennskap ................................................ 71 Kapitel 31: Om menneskeetere........................................ 86 BOK II Kapitel 6: Om øvelsen.................................................. 100 Kapitel 11: Om grusomhet........................................... 112 Kapitel 12: Forsvarstale for Raimond Sebond (utvalg) 129 BOK III Kapitel 2: Om anger ................................................... 154 Kapitel 3: Om tre slags omgang................................. 170 Kapitel 9: Om forfengelighet ...................................... 184 Kapitel 13: Om erfaring ................................................ 250 Asbjørn Aarnes: Etterord Selvrefleksjonens erfaring......................................... 313 Forord Under et mangeårig opphold i U.S.A. har arbeidet med å over sette en del kapitler av Montaignes Essais vært en av mine vik tigste og hyggeligste fritidsbeskjeftigelser. Da jeg nevnte dette for professor Asbjørn Aarnes, sa han til min glede at det i Thorleif Dahls serie kunne være behov for et litt fyldigere Montaigne-bind enn det relativt korte utvalg ved André Gide som Aarnes selv hadde oversatt og som utkom i 1979. Jeg har også satt stor pris på at han lar sitt fremragende efterord fra Gide-utgaven trykke opp igjen i denne boken, så meget mer som det var dette efterordet som først vakte min interesse for Montaigne. Professor Aarnes har hele tiden støttet meg og bl.a. vært behjelpelig med å finne et utvalg som både gjør ære på Montaigne og kan appellere til en nåtidsleser. Ellers har jeg hatt uvurderlig nytte av min datter cand, phi lol. Margery Vibe Skagens grundige gjennomlesning av hvert kapitel og av hennes forslag til forbedringer. Jeg vil også takke universitetslektor Bjørg Tosterud Danielsen for hennes store arbeid med å identifisere og oversette de latinske og greske sita tene. Dessuten skylder jeg universitetslektor Bernt Vestre og daglig leder for Humanistisk Kollegium, Hans Kolstad, stor takk, den første for hans gjennomlesning av teksten og den andre for hans gode hjelp med å redigere manuskriptet. Og sist, men ikke minst må jeg få takke førstefullmektig Marianne Hagerup som fikk overført den maskinskrevne teksten til EDB. Denne oversettelsen baserer seg hovedsakelig på Pleiade- utgaven, Montaigne CEuvres complétes ved Albert Thibaudet og Maurice Rat, Editions Gallimard 1962. Jeg har støttet meg til Donald Frames fullstendige oversettelse av Essais til engelsk i 8 FORORD fra 1957 og til M.A. Screech’s oversettelse til engelsk fra 1991. Ellers har jeg hatt god nytte av Karen Nyrop Chnstensens Montaigne-utvalg fra 1958, professor Aarnes’ oversettelse av Gide-utvalget og, i det siste året, av Else Henneberg Pedersens fullstendige oversettelse til dansk fra 1993. Ikke minst har jeg hatt glede av bokens register og noter. Beate Vibe Washington i januar 1995 Innledning Michel de Montaignes verk, de tre bøkene som han kalte Essais, har en så sentral plass i litteraturhistorien at det fortjener å bli bedre kjent i Norge. Titelen henviser ikke nødvendigvis til ver kets formelle inndeling i kapitler eller essays, Montaigne har gjennom disse løst utformede betraktningene etablert en ny lit terær genre som siden hans tid har gatt under dette navnet. På 1500-tallet kunne det franske ordet «essai» bl.a. bety «forsøk», «erfaring» og «eksperiment», og skulle man på fritt grunnlag oversette titelen til norsk, kunne man foreslå noe sånt som «Mitt livs erfaringer» eller rett og slett «Forsøk». En grunn til at oversetterne gjerne har beholdt den franske titelen er vel at ordet er så dekkende i sin flertydighet, og at Montaigne selv spiller på de forskjellige betydningene. Dette mangslungne og udefinérbare verket rummer bl.a. erindringer, leveregler, filosofiske refleksjoner, anekdoter og kommentarer til den klassiske litteratur. Ifølge forfatteren er det et selvportrett, boken er mannen, den gir et intellektuelt, moralsk og fysisk bilde av sin opphavsmann. På samme måte som man var begynt å dissekere det menneskelige legeme, ville Montaigne dissekere sitt eget sinn og registrere dets reaksjoner i møtet med det ustanselig skiftende liv. Derved ville han lære sin sanne natur å kjenne for å kunne leve i overensstemmelse med den. Han følte seg efterhånden sikker på at om han kunne nå frem til det sant menneskelige i seg selv, ville han også nå frem til det almenmenneskelige, og hans refleksjoner ville få gyldighet for alle. Forfatterens entusiastiske nysgjerrighet overfor alt som angår menneskelivet, er reflektert i en stil som ofte virker spon tan og merkelig moderne. Han sier at han vil stå frem som han 10 BEATE VIBE virkelig er, og henvender seg til leseren i en dagligdags, muntlig uttrykksform. Filosofiske idéer blir illustrert med håndgripe lige bilder fra det daglige liv, det er sitt hverdags-jeg han skil drer. Og leseren vil kjenne seg igjen i skildringen av hva forfat teren kaller et «naturlig og almindelig menneske.»1 Bok I og II utkom første gang i Bordeaux i 1580 (Montaigne betalte selv boktrykkeren), i 1582 kom en ny utgave samme sted, så kom en tredje i Paris i 1587. Neste utgave blir kalt den femte; det må bety at det har eksistert en fjerde, men den vet man ikke noe sikkert om i dag. Da verket utkom for femte gang i 1588, var det ikke bare kommet et tredje bind til, men i de to første var det foretatt mange rettelser, og bøkene hadde fått utallige tilføyelser. Siden er det kommet et stort antall utgaver. Montaignes verk vakte straks oppmerksomhet i Frankrike, gjennom tidene har hans tanker både begeistret og sjokkert sine lesere. Han innbyr til dialog og får svar både fra sin samtid1 2 og fra senere perioder. Allerede i 1603 oversatte John Florio deler av verket til engelsk, og mange har påvist spor efter Montaigne i Shakespeares diktning. Et annet tegn på tidlig interesse hinsi des Kanalen finnes i Ben Jonsons Volpone der en affektert blå strømpe skryter av at hun har lest «Montagnié». Som håndbok i livsførsel har nok Essais særlig vært med på å utforme det engelske gentlemansideal. Snart forelå det Montaigneoversettelser på mange sprog, selv om verket ikke ble oversatt i sin helhet før i den senere tid. Her i Norden ble han flittig lest av en dikter som Ludvig Holberg. I Frankrike fikk Montaignes Essais en avgjørende betydning for store ånder som Descartes, Pascal3 og Moliére. Verket er så ubundet av dogmer og doktriner at man har kunnet utlegge det på flere måter. Opplysningstiden så en antidogmatiker i Mon taigne, med den følge at Vatikanet, som tidligere hadde sett med velvilje på hans verk, nå satte det på indeks. Rousseau og 1. «Til leseren.» 2. Montaignes bemerkning om døden «que c’est bien le bout, non pourtant le but de la vie» (at den nok er slutten på livet, men dog ikke dets mål, III, 12) blir kontant be svart av dikteren Jean de Sponde i «Stances de la mort» fra 1588: «Puis qu’un bien est le bout et le but de ma vie»: (Siden et gode både er slutten på livet og dets mål). 3. Det viser f.eks. side 133, fjerde avsnitt. 11 INNLEDNING romantikerne står i gjeld til ham. Første strofe av Baudelaires dikt «Correspondances» lyder som et ekko av noen linjer i «Forsvarstale for Raimond Sebond».1 I det tyvende århundre har verket vært gjenstand for intens oppmerksomhet. Forfat tere som Proust og Gide har latt seg inspirere av det. At inter essen bare er stigende, viser f.eks. de utallige Montaignestudier og de mange oversettelser som kom ut i 1992, i anledning av 400-årsdagen for hans død. Når man skal karakterisere senrenessansens tankeverden, er det vanlig å se denne som en reaksjon på den tillit til det grense overskridende menneske og på den forskertrang og utadvendte glede ved livet som preget første halvdel av det 16. århundre. En større usikkerhet synes å kjennetegne senrenessansen. Man søker tilbake til autoriteter og faste holdepunkter. En mørkere livsfølelse fører gjerne til en større fordypelse i det indre liv. Interessen for antikken er stadig levende, men begeistringen for oldtidens idealer er mer forbeholden. Moderkirken slår tilbake mot kjetterne og Frankrike sønderrives av borgerkriger. Hos Montaigne lever entusiasmen og livsgleden fra forrige genera sjon videre, side om side med den nye pessimismen. Disse to motstridende tendenser gir grobunn for hans skepsis, mens opplevelsen av destruktiv fanatisme bidro til å lære ham måte hold og toleranse, de egenskaper eftertiden skulle sette så høyt. Familien het opprinnelig Eyquem. Forfedrene hadde gjennom generasjoner vært velstående kjøpmenn i Bordeaux, fra gam melt en av Frankrikes viktigste handelsbyer. Michels oldefar, Ramon Eyquem, kjøpte slottet Montaigne i Périgord. Bestefa ren var medlem av byrådet i Bordeaux. Han og sønnen Pierre tok skrittet fra borgerstanden over i lavadelen. Michel omtaler ofte sin far med respekt og kjærlighet. Pierre Eyquem var en aktet mann, i en periode var han borgermester i Bordeaux. Som ung offiser hadde han deltatt i krigen i Italia. Både der og hjemme hadde han truffet lærde humanister og var blitt grepet av «Frans den førstes kjærlighet til litteraturen».1 2 Pierre giftet 1. Se side 132, 28. linje. 2. II, 12. 12 BEATE VIBE seg med Antoinette de Louppes som antagelig var av spansk- jødisk opprinnelse. (Hun overlevet sin sønn, men han nevner henne nesten ikke). Det første barnet, sønnen Michel, ble født pa famiheeiendommen den 28. februar 1533. Han var den før ste som kalte seg de Montaigne. Faren hadde helt bestemte idéer om barneoppdragelse. Dels for a herdes, dels for å lære det arbeidende folk å kjenne, ble spedbarnet satt i pleie hos fattige leilendmger på godset. I kapitlet «Om undervisning og barneoppdragelse» hører vi at da Michel efter et par ar kom hjem igjen, fikk han en annen behandling. Nå ble det tatt alle mulige hensyn til ham. Hver morgen ble han vekket av musikk for at det sarte barnesinn ikke skulle rives for brått ut av søvnen. Gutten skulle lære latin som sitt morsmål, helt efter naturmetoden. Allerede før han hadde lært a snakke, ble hans oppdragelse betrodd en tysker som ikke kunne et ord fransk, men som til gjengjeld behersket latin til fullkommenhet. Også den øvrige husstand måtte lære seg noen brokker av det klassiske sprog, gutten skulle overho det ikke høre fransk. Han ble efterhvert så fortrolig med latin at hans senere lærere, som var kjente humanister, var redde for å bli satt til veggs av sin unge elev. Greskundervisningen skulle også foregå efter en moderne metode, som en slags lek. Det eksperimentet ble mindre vellykket. Tanken var at all undervis ning skulle gå for seg med frivillighet og glede. Faren måtte alli kevel fire på sine prinsipper, efter noen år ble Michel sendt på kostskole i Bordeaux. Denne, le College de Guyenne, ble på den tid ansett som den beste i landet. Enda faren hadde sørget for særordninger og spesiallærere for skolegutten, opplevet Michel anstalten som et fengsel. En av lærerne var snedig nok til å la «forbudte morskapsbøker» som Ovids Metamorfoser og latinske komedier ligge og flyte. Gutten syntes dette var mer fristende lektyre enn leksene og ble snart litt av en lesehest. Et annet lyspunkt på skolen var teateropppførelser på latin. Selv om han klaget over at det gikk tilbake med ham i latin på sko len, talte han sproget flytende og gjorde lykke som skuespiller. I kapitlet om undervisning kan vi også lese om hans reaksjon på tidens vanlige pedagogikk. Selv om han som voksen bebrei der seg selv for dovenskap og hang til drømmerier under skole