Table Of Content

Baltasar Graciån En håndbok i aktsomhetens livskunst Oversatt av Knut Ove Eliassen '■iVERSITETSBi; KASSE1 høgskolebiblioteket i stavanger Avdeling for helse- og sosialfag Pax Forlag A/S, Oslo 1995 lb:b!ioteket Nar-nna Cepctbibfjoleket Originalens tittel: Oråculo manualy arte de prudencia Norsk utgave © Pax Forlag A/S 1995 Omslag: Jonas Ekeberg Sats : OZ Fotosats Drammen Trykk: Valdres trykkeri Printed in Norway ISBN 82-530-1703-0 Innledning Den fordømte nytten I 1647 utga en spansk jesuitt en håndbok i livskunst. Han kalte den for Oråculo manual y arte de prudencia. Et orakel er uforutsigelig og en håndbok er forutsigelig. Kan et orakel i lommeavstand og lommeformat bli noe annet enn en selvmotsigelse? Var det da oraklene lærte seg måte- holdets kunst at de opphørte å være orakler? Dersom det er nyttig å finne sin tids orakler, er det nyttig å gå til Baltasar Graciån og hans Oråculo manual. La oss si at byråkraten er vår tids orakel. Baltasar Graciån er en av vår tids første byråkrater. Hans bok er ikke skrevet for slemme politikere, slik som Machiavellis Fyrsten. Nei, den er skrevet for den som ønsker å mestre systemet, uten å ha noen annen idé eller vilje med det, ingen annen handling som skal gjennomføres, enn det å mestre systemet. Men et av de mest nyttige tipsene hos Graciån, er at det å mestre har med moral å gjøre. Mestring er en moralsk handling: det er å nyttiggjøre seg og samtidig bli nyttiggjort. Graciån sier at jo mer viten du har, jo mer liv har du. Og både liv og viten er avhengig av den evnen og muligheten du har til å bruke og bli brukt av makten, systemet. Graciån snakker ikke om retten til å bli brukt av samfun net. Han er ikke en idealist, men en pragmatiker. Hans beste råd mot misbruk er å utvikle evnen til å bli brukt og å bruke. Viten har å gjøre med evnen til å kunne være nyt tig. Han regner ikke med at det finnes noe samfunn som tar ansvaret for å utvikle denne evnen hos sine medlem 5 mer. Han regner kort sagt ikke med at det finnes noe sam funn. Derfor er dette en bok for unge menn som er «alene hjemme» og ikke vil være ulydige. Det de vil er å mestre rollen ikke bare som voksen, men som supervoksen. Det er ikke underlig at Graciån får sitt «moderne gjennom brudd» i USA, Frankrike og et land som Sverige, nettopp i våre dager. Graciån var på mange måter en byråkrat uten system og en pedagog uten skole. Målt med hans egen håndbok i livs kunst kan livet hans se mislykket ut. Han som råder deg til å være mer voksen enn de voksne ved ikke å overgå den som er over deg, han som sier at et initiativ er noe du til synelatende må la springe ut av din overordnedes panne, denne mannen utga sine egne bøker uten sine egne over ordnedes godkjennelse. Bøkene hans inneholder ingen vranglære eller mer verdslige ideer som kunne støte hans egen jesuitterorden. Graciån var rett og slett bare systema tisk ulydig. På tross av dette ble både bøkene og forfatte ren tolerert av jesuittene. Han utga bøker i 20 år, uten til latelse og under pseudonymet Lorenzo Graciån, før han falt i unåde hos sine egne. Samtidig underviste han i filo sofi og litteratur ved flere av jesuittenes skoler. Først i 1658 ble han fratatt stillingen sin og forvist. Han ble delvis reha bilitert før han døde samme år. Da hadde han søkt om å få forlate ordenen. Søknaden ble avslått. I jesuittenes arkiver får eleven, læreren, presten og admi nistratoren Graciån dårlige karakterer. 10 år før han utgir den første boken sin blir han betegnet som «colericus», «melancolicus» og «biliosus». Da han utgir Oråculo manual får forstanden hans karakteren «godt», men kort tid etter blir dømmekraften hans ansett for å ligge «under middels», og måteholdet hans er det ikke meget av: «prudentia non multa». Er så dette nok et eksempel på forskjellen mellom liv og lære, praksis og teori? Graciån er blitt betraktet som et offer både for sitt eget hovmot og for andres middelmådig- het og provinsialisme. Han orket ikke la sine verk bli god- 6 kjent av helt vanlige jesuitter i provinsen. Han henvendte seg overhode ikke til dem, han henvendte seg til adelen, ikke den gamle krigeradelen, men den moderne, dannede, høviske unge adelsmannen. De fleste av utgivelsene hans ble finansiert av mesénen Vicencio Juan de Lastanosa, som var en av Spanias mest lærde humanister. Lastanosas hjem i provinsen var ikke provinsielt, men fylt av de kulturskat tene et imperium som Spania fikk anledning til å hente hjem fra verdenshjørnene. De som samlet seg hos Lasta nosa har tilhørt den kulturelle eliten i en verdensmakt, så forventningene i salongen har sikkert ikke vært små. Men forventningen om at forventningene ikke skulle bli inn fridd, har kanskje vært like store. Den ideale tilstanden Graciån strebet mot var illusjonsløsheten. El desengano, eller illusjonsløsheten, er en nyttig til stand for den som vil mestre makten, men ikke nødvendig vis eie makt. Det er ikke trist å være illusjonsløs, men hen siktsmessig, fordi det medfører klarsyn. Den som ser klart ser ikke bare sannheten bak masken, men masken som et uttrykk for en sannhet til. Det som synes å være er også sant, i tillegg til det som er. Skinnet bedrar ikke, det fortel ler alltid en sannhet. Sannheten er ikke bare et spørsmål om retorikk, men et spørsmål om å se verden fra retten og vrangen samtidig, om å ha øye for dobbeltheten, fordob lingene, om å ha tvisyn. Dette betyr ikke at sannhet og moral blir forkastet som noe relativt, men at den som snak ker alltid er situasjonsbestemt og konkret, aldri abstrakt og objektiv. Desengano-begrepet er helt grunnleggende for den spanske barokken som Graciån er en del av. I dag blir be grepet ofte oppfattet som samtidig, som et uttrykk for eller en beskrivelse av den «moderne» bevisstheten. Barokken skal være det modernes utbrudd, den post-katastrofale bevisstheten bryter ut i barokken. De franske filosofene Buci-Glucksmann og Lyotard ser på barokken som det modernes fortrengte bevissthet, og mener at den åpenba rer «den forskjellen som er blitt fortrengt for at en sterk 7 orden skal kunne etableres». Den barokke fornuften er «det marginales fornuft».1 De nye franske filosofene sier ikke annet enn det latina merikanske forfattere har sagt lenge. Alejo Carpentier, Octa- vio Paz, Carlos Fuentes og Gabriel Garcia Mårquez har i flere tiår insistert på sitt barokke utgangspunkt, at de ikke er fantastiske, ikke eksotiske, men barokke. Deres konti nent ble erobret av barokken, Latin-amerika kan betraktes som barokkens historiske prosjekt. Alle de internasjonalt kjente forfatterne fra Latin-amerika kan sies å skrive den marginale fornuftens historie. De har lenge hevdet at de dermed skriver vår historie også, Europas historie speil vendt. Det ser ut til at en slik likestilling mellom oss og dem ikke fenger tanken i Europa, der diskusjonen om barokken er stort sett eurosentrisk. Stort sett franske filosofer bruker barokken for å stille «modernitetens diagnose». Slik blir Graciån et yndet eksempel på barokkens «moderne» bevissthet. Det er lett å forstå at han er pas sende når han sier at det kunstige er tilværelsens salt, eller at «tingene gjelder ikke for det de er, men for det de synes å være». Den uskylden i forhold til konvensjonene som rea lismen har krevd og krever av oss, er han fri for. Han ser ingen skyld i det ulike. Han bruker likheten for å ta stand punkt til forskjellene, og forskjellene for å ta standpunkt til likheten. Slik kan han nyttiggjøre seg retorikken som moral. Den barokke retorikken egner seg ikke for harmoni sering, til det er den for moralsk, den vil alltid kunne vrenge en passende side inn og en upassende ut, og ikke minst vise den uvante sammenhengen mellom dem. Guy Scarpetta bruker Graciåns barokke univers som et eksempel på at «meta-nivået er det stedet hvorfra det tales og handles».2 Når jeg ser en slik tolkning får jeg som norsk forfatter i dag trang til å spørre: hvilket forhold hadde Gra- 1. Knut Ove Eliassen: Den barokke fornuftens aktualitet, s. 264-65. Fra Barokkens verden. Redigert av M. Malmanger. Aschehoug 1994. 2. samme, s. 267. 8 ciån til individet, eller vårt tradisjonelle individ-begrep? Fantes det overhode i barokken? Og kan det oppstå noe meta-nivå uten et individ-begrep som tilsvarer vårt eget, vår tids, vår kulturs? Kanskje det provoserende ved barok ken er at det er vanskelig å finne noe individ-begrep i den som ligner på vårt. Forbruket av mennesker var stort på hans tid og er det i vår tid, men barokken hadde ennå ikke foredlet seg bort fra råvaren menneske ved å skape et begrep som «individet». Den gjennomsnittlige levealderen i Europa på Graciåns tid var mellom 20 og 30 år. Vårt forhold til individet ville kanskje vært like underlig (barokt?) for ham, som det er for en sudaneser i dag. Graciån ble ikke født som en person. Han mente vel at det å være en person er noe tillært, det er noe man tilegner seg gjennom kunnskap, noe man opp når gjennom den stigende illusjonsløshetens innsikter. På Graciåns tid var mennesket på vikende front i forhold til framskrittet. Da framskrittet i form av den moderne tid begynte, og staten fikk enerett på å utøve vold, ble befolk ningen redusert i det sørlige Europa, særlig i Spania. Alt minsket i Spania, verdensmakten, gullbeholdningen og mat forrådene. Det spanske imperiet kan kalles for et ekstremenes imperium. Det steg og falt ekstremt raskt, ble ekstremt stort og ekstremt perifert, ekstremt grådig og ekstremt selv- utsugende. Graciån og hans samtidige hadde gode grunner til å ha et konkret forhold til Skjebnegudinnen, Fru Fortuna, Lykkes omskiftelighet og teatrale janus-ansikt. For dem kan tiden ha fortonet seg mer som en serie flyktigheter og til feldigheter, enn en strøm harmonisert av årsak og virk ning. Barokken har vært fordømt som «entartet» og smak løs på det estetiske planet, og tilsvarende kynisk og upålitelig på det moralske. Mye av barokkens provokasjon ligger i den måten den er konkret på. Mennesket er en masse, språket er en masse mennesket blir oversprøytet av når virkeligheten galopperer forbi, eller rundt og rundt det i ring. Uansett, barokken har vært en måte å uttrykke men- 9 neskets erfaringer med samtiden på, som ettertiden ikke har tålt og gjort sitt beste for å bortforklare. Graciån har vært nyttig for sivilisasjonskritikere som Schopenhauer og Nietzsche. Han er blitt integrert i et tanke gods som når oss som trender og abstrakte diskusjoner. Når man kommer til ham via denne omveien er Graciån selv svært stoisk og beredt til å gi råd i konkrete situasjo ner. Finurlige råd, ikke meta-råd. Han har levd som en litt støvete klassiker i spansk littera turhistorie. Han var en moralist og satiriker som var langt mer forsonlig i tonen enn sin samtidige, den visjonære Quevedo. Han er mindre spennende enn Quevedo, men vel så interessant, fordi han forholder seg til den kom mende tiden, det kommende mennesket: statsborgeren, byråkraten. Nettopp dette var en grunnholdning hos jesu ittene, og gjorde dem til sin tids store pedagoger. Den Norske Grunnlovens forbud mot jesuitters adgang til riket, ble ikke fjernet før i 1957. Graciåns måte å tenke nytte på, støter den norske pietismen. Denne boka kan fortelle oss noe om hva det norske tankegodset ikke har villet ha. Inger Elisabeth Hansen Til Deres Eksellense Don Luis Mendez de Haro1 Deres Eksellense: Denne håndboken i aktsomhetens2 livskunst ønsker ikke så mye en andel i Deres Eksellenses beskyttelse som i Deres autoritet; ikke i Deres medgang, som er stor, men i Deres fortjenstfullhet, som er enda større. Dens håp er at det ikke skulle være umulig å etterligne i forskrifts form forbildets handlinger. Enhver stor og begavet mann er et chiffer, og denne boken søker å dechiffrere det som en høyakter hos Deres Eksellense; av det som først var beund ring, gjøres slik en kunst. Måtte denne bokens høye forset ter, det som var ros allerede for den store makedoner, finne nåde for Deres Eksellenses føtter. Den gang da inn byggerne av det kultiverte Korint tilbød Aleksander borger rett, forekom det ham, verdenserobreren, latterlig. De for- gyldte imidlertid handlingen med følgende ord: at ingen andre enn Herkules og han selv kunne smykke seg med en slik æresbevisning. Må jeg være unnskyldt for at disse ver kene3 ikke er tilegnet andre enn Kongen vår Fyrste, Prin sen og Deres Eksellense, som med rette kalles for «den katolske». Vale. Don Vincencio Juan de Lastanosa4