Table Of Content

Charles Sanders Peirce Utvalg og innledning ved Ingemund Gullvåg irnaiistskole Nors i b li NB Rana Depotbiblioteket Pax Forlag A/S, Oslo I kommisjon for Danmark: Borgens Forlag Omslag av Bjørn Roggenbihl © 1972 (Innledningen) Ingemund Gullvåg Oversatt av Ingemund Gullvåg ISBN 82 530 04400 Trykt med støtte fra Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd Trykt i S. Bern. Hegland boktrykkeri, Flekkefjord Innhold Forord ............................................................................................ Forord ............................................................................................ 8 Innledning ...................................................................................... 9 1. Liv ....................................................................................... 9 2. Innflytelse. Pragmatisme og vulgærpragmatisme ........... 17 3. Stadier i Peirces filosofiske utvikling ............................... 20 a. Første forsøk.................................................................. 20 b. Logiske studier .............................................................. 22 c. Annet system: Anti-cartesianisme og uendelig erkjennelsesprosess .................................................... 27 d. Tredje system: Pragmatisme og tvil-tro-teori om undersøkelse .............................................................. 47 e. Siste periode .................................................................. 61 1. Den siste kategorilære .............................................. 61 2. Menneskets og naturens utvikling: Kosmologi .... 66 3. Normative vitenskaper .... 67 4. Fenomenologi .......................................................... 69 5. Kontinuitetsideen og drømmen om det synechistiske system ............................................ 70 Utvalg av Peirces skrifter ............................................................... 73 Peirces forord ............................................................................. 73 Spørsmål om visse evner som tillegges mennesket .......... 77 Noen følger av fire manglende evner ................................... 96 Nominalisme og realisme ...................................................... 127 Hvordan tro blir fast .............................................................. 134 Hvordan våre ideer kan klargjøres ...................................... 151 Deduksjon, induksjon og hypotese ...................................... 171 Hva pragmatisme er ................................................................. 187 Utvalgt litteratur ............................................................................ 206 Register ........................................................................................... 208 5 Forord PAX FORLAGS FILOSOFISKE BIBLIOTEK vil presentere ut valg av klassiske og moderne filosofiske verker, og originale ar beider av norske filosofer. Hensikten med serien er å gi norske lesere anledning til å få førstehånds kjennskap til de tanker som har formet hele vår kultur, og dermed ogsa en dypere forståelse av grunnlaget for den generelle politiske og samfunnsmessige debatt i samtiden. Den vil ikke bare henvende seg til dem som leser filosofien for dens egen skyld, men også til dem som føler at enhver overbevisning må ha en forankring i — eller i det minste et standpunkt til — de grunnleggende tanker om verdens, samfunnets og individets natur. Utvalgene av de enkelte filosofer vil samle seg om en eller flere viktige sider hos hver tenker, de vil ga i dybden, snarere enn i bredden. Dette valg er foretatt ut fra en overbevisning om at filosofiske konklusjoner isolert fra den detaljerte argu mentasjon som fører fram til dem, bare er skjelettet i en levende enhet og at man bryter mindre med filosofenes hensikter ved å avskjære deler av deres tanker fra helheten, enn ved å av skjære konklusjonene fra deres begrunnelse. For å hjelpe leseren til å trenge inn i tanker som umiddelbart kan virke fremmed- artete og terminologisk forvirrende vil ethvert utvalg inneholde en utførlig innledning og tekstkommentarer ved norske filosofer med inngående kjennskap til vedkommende tenker. Jon Elster 7 Forord I utvalget av tekster har jeg lagt vekt på å representere noen hovedfaser i utviklingen av Peirce’s erkjennelsesteoretiske og onto logiske synsmåter, innbefattet hans tegn-teori og vitenskapsfilosofi. Det er særlig det andre og tredje hovedstadium i hans filosofiske utvikling som er representert, m.a.o. arbeidene fra slutten av 1860- til slutten av 1870-årene. Skjønt utvalget er konsentrert om Peirces kunnskaps- og viten skapsteori, og dermed kanskje støtter den gjengse oppfatning av ham som en anti-metafysisk vitenskapsfilosof, tar innledningen sikte på å antyde hvor allsidig Peirce var, og hvor lite av dette rike mangfold som dekkes av det vanlige bildet. I innledningen har jeg også prøvd å gi en oversikt over hovedstadier i hans filo sofiske utvikling, for at tekstene skal kunne ses i større sammen heng. Ved oversettelsen har jeg hatt nytte av sammenlikning med G. Wartenbergs tyske oversettelse (i Charles S. Peirce: Schriften I og II, utg. Karl-Otto Apel). I tekstutvalget er alle fotnoter som ikke er merket «(LG.)» Peir ces egne.. «CP», står for Harvard-utgaven av Peirces skrifter Collected Papers of Charles Sanders Peirce. Ingemund Gullvåg. 8 INNLEDNING 1. Liv Pragmatismen har vært betegnet som en av de tre filosofier som virkelig fungerer i vår tid, et reelt alternativ til marxisme og eksistensialisme. Ved siden av Marx og Kierkegaard skulle man i så fall nevne Charles Sanders Peirce blant de tenkere som har aktualitet i våre dager, siden han regnes som pragmatismens opphavsmann. Men dette er bare én, og kanskje en tvilsom grunn til å framheve navnet hans; for «pragmatisme» kan bety så mangt (liksom et annet ofte misbrukt slagord, «positivisme»), og det Peirce kalte «pragmatisme» avviker på viktige punkter fra mye av det som i våre dager går under denne betegnelsen. Like gjerne kunne en si at Peirce var en av foregangsmennene for analytisk filosofi og moderne vitenskapsteori. Dessuten var han en pioner i utvik lingen av den moderne logikken, og grunnla en viktig del av den, relasjonsteorien. Og han var en av Amerikas betydeligste filosofer, om ikke den betydeligste. Men omverdenens erkjennelse av dette kom sent; selv fikk han liten eller ingen glede av den. Vanskelige karaktertrekk synes å ha skygget for hans geni og ødelagt hans karriere. Han døde fattig og forholdsvis ukjent i 1914, etter et langt liv fylt av flittig arbeid, rikt på skuffelser og armt på anerkjennelse. Charles Sanders Peirce ble født i Harvard-universitetets by, Cambridge i Massachusetts, i 1839. Han var sønn av tidens led ende amerikanske matematiker, Benjamin Peirce, som hadde Per- kins-professoratet i matematikk og astronomi ved Harvard Univer sitet. I sin barndom ble Charles Peirce oppdradd i en «atmosfære av naturvitenskap», som han skriver. Ledende forskere, særlig x) Navnet uttales «pørs». 9 astronomer og fysikere, var gjester i hjemmet, men også kunstnere og forfattere, som Longfellow, James Lowell, Charles Norton, Wendell Holmes og Ralph Waldo Emerson. Mest synes imidlertid forholdet til faren å ha betydd. Han lærte sønnen matematikk, og oppmuntret ham tidlig til laboratorie-eksperimenter. I studie tiden spaserte far og sønn ofte i timevis sammen etter forelesnin gene, og diskuterte farens matematiske problemer og prosjekter. Benjamin Peirce’s innflytelse på sønnen var imidlertid kanskje ikke bare heldig. Han synes å ha drevet sønnen hardt, og kanskje for hardt, til intellektuelt arbeid i oppveksten, slik at Charles kom til å forakte eller overse hverdagslivets sosiale krav. Blant annet synes Charles Peirce å være blitt så vant til et nært forhold av gjensidig beundring mellom intellektuelt høytstående menn at han hadde vanskelig for å avfinne seg med mer vanlige forhold, hvor han møtte mindre intellektuell inspirasjon, eller mindre beund ring. W. B. Gallie bemerker at Peirce særlig fant det vanskelig å komme overens med universitetspresidenter og professorer. ’) På sine eldre dager lot Benjamin Peirce ofte sin beundring for sønnen komme til uttrykk i forelesningene, hvilket kanskje ikke bidrog til å gjøre denne mer populær hos sine universitetslærere. Charles Peirce ble utdannet til kjemiker. Etter å ha tatt sin grunnleggende universitetseksamen (Arts Bachelor) ved Harvard, arbeidet han et år i De forente staters kyst-oppmåling, og gikk senere inn i laboratorie-arbeid. Etter noen få års videregående studier, tok han i 1863 doktorgraden i kjemi ved Lawrence Scien tific School (Harvard). Da hadde han imidlertid allerede oppdaget at hans sterkeste side var logisk analyse. I de følgende år arbeidet han dels som astronom ved Harvard-observatoriet, hvor han gjorde pionér- arbeid i fotometrisk forskning, dels arbeidet han også som fysiker for De forente staters kyst- og landmåling. Men dessuten studerte han filosofi og logikk. Han begynte med tysk filosofi, uten å ha lest noe særlig av engelsk eller fransk. I flere år gransket han Kritik der reinen Vernunft, og kunne den nesten ordrett utenat i begge utgaver. Så arbeidet han noen år hovedsakelig med skola stikerne, og etter det med engelske filosofer som Locke, Berkeley, Hume, Reid og Hamilton. Hobbes kjente han fra før. Gradvis ut viklet han sine egne selvstendige synsmåter; og fra 1866 publiserte *) W. B. Gallie: Peirce and Pragmatism, Pelican Books, 1952. p. 35. 10 han jevnlig arbeider i filosofi og logikk. Hans far hadde tidlig gjort ham oppmerksom på «den ytterst løse tenkning som var felles for filosofene». Charles bemerker at «en kan gå igjennom hele biblioteket av moderne metafysikk fra Descartes til de mest nøyaktige metafysiske tenkere av i dag og neppe finne ett viktig resonnement... som ikke inneholder huller store nok til å kjøre en vogn eller fire igjennom».’) Etter hvert fikk Peirce særlig avsky for tyske filosofers «unøyaktighet og vaklende logikk»; bare Kant og Leibniz var store, etter hans me ning. Mer og mer kom han til å foretrekke britisk tenkning. Dens eneste store og fryktelige feil var dens ekstreme nominalisme. Den hadde studiene av skolastikerne reddet ham fra, mente han. Tidlig i 70-årene deltok Peirce i møtene til en krets av unge menn i Harvard. De kalte seg «Den metafysiske klubb», halvt ironisk og halvt på trass, for metafysikk var ikke på moten. Blant medlemmene var både filosofer, naturforskere, humanister og ju rister. Framtredende deltakere var William James og Chauncey Wright. En av de mest interesserte var juristen Nicholas St. John Green, som var påvirket av Bentham og den skotske psykologen Bain. Green henviste ofte til Bain’s definisjon av tro som «det en person er beredt til å handle på grunnlag av». Peirce mente at hans «pragmatisme» var lite mer enn en konsekvens av denne definisjonen. Diskusjonene i gruppen foregikk uten noen slags skriftlige bidrag eller referater, inntil Peirce omsider skrev et essay som uttrykte noen av de meninger han hele tiden hadde framhevet under navn av «pragmatisme». Dette essayet var første utkast til to artikler som Peirce senere publiserte i Popular Science Monthly i 1877 og 1878: «Hvordan tro blir fast», og «Hvordan våre idéer kan klargjøres». Disse er de tidligste publikasjoner som skisserer hovedsynspunktene i den filosofiske retning William James og andre senere skulle gjøre berømt. Peirce selv søkte for øvrig å vise at det ikke var noe radikalt nytt i disse synsmåtene, men at de bygde på idéer kjent i filosofien siden oldtiden.* 2) Andre talsmenn for pragmatismen, som James og John Dewey, er blitt mer ålment kjent; men Peirce var opphavsmannen, og J) «Minute Logic», kap. 1; CP, bd. II, pp. 6f. 2) Han sier i innledningsordene til «Pragmatism in Retrospect»: «En filosofisk lære som var fullstendig ny kunne neppe unngå å vise seg fullstendig usann; men bielvene ved begynnelsen av pragmatismens elv lar seg lett spore tilbake i tiden nesten hvor langt en måtte ønske det». 11 etter manges mening den mest skarpsindige, originale og vidtfavn ende av pragmatistene. Han var både naturvitenskapsmann, filoso- fihistoriker, vitenskapshistoriker og vitenskapsfilosof, kunnskapsteo- retiker og metafysiker; men først og sist karakteriserte han seg selv som logiker. Han gav originale bidrag til utviklingen av mo derne logikk, uten å kjenne arbeidet til en annen av samtidens pionerer på dette felt, tyskeren Gottlob Frege. Langt mer enn Frege gikk Peirce ut over logikk til andre områder av filosofien, men det var i logikken han hentet verktøy og idéer til sitt arbeid pa disse andre felter. Mer enn James og Dewey er Peirce analytisk filosof i stil og metode; han omtalte ofte sin framgangsmåte som «logisk analyse». Det er derfor ikke urimelig å regne ham som en av foregangsmennene for moderne analytisk filosofi, ved siden av Frege, så meget mer som en av Peirce’s grunnleggende idéer var en inspirasjonskilde for et gjennomgangstema i en god del av senere analytisk filosofi: meningsbegrepet og meningskriteriet. Peirce’s pragmatiske prinsipp, framsatt første gang i «Hvordan våre idéer kan klargjøres», kan for ettertiden fortone seg som en tidlig versjon av de meningskriterier som ble formulert av Witt- genstein og de logiske positivister og empirister, og operasjonistene, selv om de er meget forskjellige. Peirce’s litterære virksomhet begynte i 1863 og fortsatte nesten uavbrutt til noen få år før hans død i 1914. I løpet av dette tids rom på nesten femti år skrev han en lang rekke artikler, bokan meldelser, bokmanuskripter, forelesninger, utkast og notater, og brev. Et utvalg av Peirce’s arbeider fyller åtte store bind (Harvard- utgaven); andre skrifter finnes i andre utvalg, men ingen komplett samling av Peirce’s arbeider er utgitt. Skjønt han stadig håpet det, fikk han imidlertid aldri skapt en syntese av sine teorier. Hans idérikdom kan ha vært én årsak, men mer avgjørende var prak tiske problemer. Han fikk aldri noen varig fast universitetsstilling i filosofi, skjønt han ønsket det. Han måtte derfor underholde seg og sine nærmeste dels ved arbeidet for De forente staters kyst- og landmåling, dels ved småarbeider som å skrive bokan meldelser og artikler for leksika (f. eks. Baldwin’s Dictionary of Philosophy and Psychology, som inneholder flere av hans artikler som senere er blitt berømte). Hans eneste lærerstilling var ved det nyopprettede Johns Hopkins universitetet, hvor han ble ut nevnt til lærer i logikk i 1879. Johns Hopkins var det første virkelige universitet i USA, med undervisning og forskning på høyeste plan. Det hadde en rekke 12