Table Of Content

Nr. 1 - 2009 UTGITT AV OSLO MUSEUM INNHOLd: AVd. ByMUSEET Lars Emil Hansen FROGNERVEIEN 67 Hverdagslivets kulturminner POSTBOKS 3078 Kulturminneåret 2009 på Oslo Museum ELISENBERG Side 2 0207 OSLO TLF: 23 28 41 70 Jorunn Sanstøl FAX: 23 28 41 71 Mathia Collett – vis og god Side 8 E-post: [email protected] Hjemmeside: www.oslomuseum.no Helle Benedicte Berg Rekkehus med kunstnerklausul Kunstnerkolonien fyller 50 år i 2009 REDAKTØR: Side 26 Anne Birgit Gran Lindaas I REDAKSJONEN: Liv Emma Thorsen Hans Philip Einarsen En tumleplass for (skam)løse hunder – Vegard Skuseth ranglebikkjer og andre dyr i byen Knut Sprauten Side 38 FOTOBEHANDLING: Rune Aakvik Even Saugstad UTFORMING: Terje Abrahamsen Byoriginalene – anonyme kjendiser Side 50 ”dagliglivets kulturminner” er stikkord for kulturminneåret 2009. Vi vil presentere noen eksempler på denne typen kulturminner i hvert nummer av Byminner dette året. Kunstnerkolonien i Trolltun borettslag på Bøler fyller 50 år i år – Helle Benedicte Berg forteller om idéene bak byggingen av kolonien og litt om livet der. I artikkelen om Byoriginaler møter vi en annen av Bølers tidligere innbyggere, Per Gunvald Hermansen, ”Baronen av Bøler”. Bernt Ankers kone Mathia er det skrevet lite om – nå kan du bli bedre kjent med henne og hennes nærmeste familie og omgangskrets. I våre dager er dyr i byen nærmest ensbetydende med selskapsdyr – i Kristiania for 100 år siden var kuer og hester vanlig i bybildet. Vi ønsker våre lesere et riktig godt nytt år med mange gode ”Byminner”! 1 Hverdagslivets kulturminner Kulturminneåret 2009 på Oslo Museum Lars Emil Hansen ”Dagliglivets kulturminner” er satt som stikkord for kulturminneåret 2009. Bakgrunnen for kulturminneåret finnes i Stortingsmeldingen ”Leve med Kulturminner”, der det ble slått fast at det hvert tiår fra 2009 skulle arrangeres et ”kulturminneår”. Målet med satsningen er å sikre kunnskap om og tilgjengelighet til kulturminnene. I denne artikkelen vil jeg se litt nærmere på hva som legges i begrepet ”dagliglivets kulturminner” og kort presentere noen av Oslo Museums satsninger i kulturminneåret. Med valget av dette temaet har man historiene fra arbeids-, familie- og hjem- ønsket å rette søkelyset mot bredden og meliv. disse kulturuttrykkene er en vel så mangfoldet i kulturarven. Kulturminner er viktig del av ”vår” kulturarv som stavkirker ikke bare svært gamle gjenstander fra og rokokkostoler. vikingtid og middelalder, praktbygg som herregårder og kirker, eller fine malerier Hvem inkluderes i kulturarven? og kostbare møbler. Også de små og Mange har i dag et aktivt og engasjert unnselige tingene som omgir oss til forhold til kulturminner. Både offentlige hverdags – kumlokk, smijernsrekkverk, myndigheter, institusjoner, organisasjoner pissoarer, pizzakartonger, kjøkkenred- og privatpersoner er opptatt av å bevare skaper og knestrømper er kulturminner. kulturuttrykk som vurderes som viktige for disse alminnelige gjenstandene har i ”vår” identitet. Likevel er det ikke nødven- liten grad vært samlet av museene. det digvis enighet mellom de ulike aktørene samme gjelder hverdagens immaterielle og gruppene om hva som er et verdifullt kulturarv; lydene som omgir oss, bevisst kulturminne, og hvordan kulturminnene og ubevisst og de mange individuelle skal forvaltes og behandles. dette er 2 kanskje spesielt tydelig innenfor bygningsvernet, der antikvarens oppfatning ikke alltid stemmer overens med eierens restaurerings- og historiesyn. Heller ikke mellom antikvarene er det nødvendigvis enighet, og studerer man antikvarenes vernepraksis historisk, vil man se at både synet på hva som skal vernes og hvordan det skal vernes har endret seg betydelig det siste hundreåret! Slik er det også innenfor museumsverdenen. Både museene og bygningsvernet har mye av sitt ideologiske utgangspunkt i nasjonalromantikken og nasjons- byggingen på 1800-tallet. Museene skulle være viktige bidragsytere i konstruksjonen av den nye norske identiteten. For å trekke skillelinjer mot danmark og Sverige, ble levninger og minner fra tiden før unionene tillagt spesielt stor vekt, og fortidsinteressen dreide seg først og fremst om vikingtiden og middelalderen. FOTO: RUNE AAKVIK/OSLO MUSEUM Etter hvert ble også gjenstander og Interessen for vanlige folks dagligliv ble forsterket på 1970-tallet, og objekter fra nyere tid interessante, men resulterte i at sosial klasse og kjønn ble langt ut på 1900-tallet var høy alder fortsatt problematisert i historiefremstillinger og et viktig kriterium for at et objekt skulle utstillinger i mye større grad enn tidligere. bli innlemmet i en museumssamling. Kjøkkenavdelingen på Bymuseet, her Samtidig fikk museumssamlingene en eksemplifisert med drabantbykjøkkenet fra sosial slagside. Fram til 1950-tallet, ja 1950-tallet, stod ferdig i 1985 og forteller flere steder langt inn i 1970-årene, ble både kvinne- og klassehistorie. klasse lite problematisert. det estetiske stod i sentrum, og det var først og fremst de selveiende bøndenes og byborgerskapets kultur som ble formidlet slik tradisjonell kulturhistorisk samling. på museene. Husmennene og arbeiderne Oslos historie er, dersom vi leser den ut var fraværende. Identitet ble sett på som av museets samlinger, nærmest identisk noe stabilt og entydig, og var felles for alle. med byborgerskapets historie. Fram til 1950-tallet samlet museet først og Tidsånden bestemmer! fremst malerier i form av byprospekter Bymuseets (tidligere Oslo Bymuseums) og portretter av mer eller mindre kjente samling er et typisk eksempel på en borgere, og møbler og annet finere 3 innbo fra ”pene” Christiania-hjem. Først på 1950-tallet, og særlig fra 1960- og 1970-tallet, ble nye gruppers minner innlemmet i samlingen. Arbeiderkulturen ble nå sett på som verdig nok til å komme på museum. Parallelt begynte museet å interessere seg for det vi i dag kaller for ”dagliglivets kulturminner” – og Oslo Museum har i dag en større samling emballasje som melkeflasker, melkekartonger, såpeesker og en mengde kjøkkenredskaper. det brede sosiale perspektivet som hadde vunnet innpass på museet (og de fleste andre kulturhistoriske museene) i løpet av 1970-årene, kom tydelig til utrykk i den faste byhistoriske utstillingen som åpnet i 1985, og som fortsatt står. Sett med dagens øyne, er også denne FOTO: ATELIER RUdE, 1962 / OSLO MUSEUM utstillingen for snever i sine perspektiver I løpet av 1950- og 1960-tallet ble kjøkkenet og i sitt valg av historier. Etter vårt syn er mer og mer elektrifisert. Kjøleskapet var et det særlig tre tilnærminger eller perspek- av de nye husholdningsapparatene som ble tiver som mangler: Fortellingene om Oslo tatt i bruk. Det gjorde sitt inntog i middel- og som en innflytter- og innvandrerby, ikke overklassehjem på 1940- og 1950-tallet, og bare de siste 30 årene, men gjennom ble ”allemannseie” på 1960-tallet. hele byens historie; individuelle historier om noen av de personene som har levd og lever i denne byen – både borgere og ”hverdagsmennesker” – og flere historier om endringene som har skjedd i Oslo de konstant, men tillegges ulikt innhold over siste femti årene. disse perspektivene tid og av ulike grupper og aktører. det gjenspeiler både interesseforskyvningen samme gjelder hvilke historier museene i historie- og kulturvitenskapene de siste ønsker å fortelle. Som resten av samfunnet tiårene, og sentrale kunnskapsbehov i preges museene og kulturminnevernet av dagens samfunn, og vil stå sentralt i den tidsånden og de dominerende ideologiene nye byhistoriske utstillingen som er under og hegemoniske mentalitetene. planlegging. denne korte vandringen gjennom Et inkluderende kulturminnebegrep Bymuseets – og mer generelt kulturminne- I dag forholder de fleste museer og vernets – historie er ment å skulle si kulturverninstitusjoner seg til et vidt og noe om at kulturminnebegrepet ikke er inkluderende kulturminnebegrep. Og 4 FOTO: RUNE AAKVIK / OSLO MUSEUM FOTO: RUNE AAKVIK / OSLO MUSUEM Sunlight-seper i museets samling. Disse er fra 1931. (Oslo Museum) Selv om telefonen ble oppfunnet på slutten av 1800-tallet, var det først i tiårene etter andre verdenskrig at den ble en del av dagliglivet for folk flest. Dette eksemplaret er fra 1960-tallet. (Oslo Museum) Norgesglasset var vanlig i de fleste hjem til langt ut på 1980-tallet, og er fortsatt i bruk. Betegnelsen er et fellesnavn for glass i ulik størrelse til sylting, hermetisering og annen konservering. Norgesglasset ble produsert på blant annet Drammen Glassverk og Moss Glassverk, og var i produksjon fra FOTO: RUNE AAKVIK / OSLO MUSEUM 1908 til 1978. (Oslo Museum) det er også et slikt vidt og inkluderende og immateriell kulturarv. dagliglivets kulturminnebegrep som ligger til grunn kulturminner er åpent og rommer det for kulturminneåret 2009 og temaet meste, men angir retning mot å få det dagliglivets kulturminner. Som en av lille, nære fram i lyset”. prosjektmedarbeiderne i Kulturminneåret Interessen for dagliglivets kulturmin- 2009, Liv Bjørnhaug Johansen, skriver, ner, henger sammen med ideologiske og omfatter begrepet ”alle sosiale grupper sosiale samfunnsendringer. I et globali- og yrkesgrupper, og avgrenser seg sert, mangekulturelt samfunn, er ikke mot det som inntreffer sjeldent eller er kulturminner av overordnet nasjonal ment å avvike fra det daglige. Temaet verdi, av samme samlende betydning favner dermed vidt, både sosialt og i som før. For mange er de nære, lokale tid, og omfatter videre både materiell historiene viktigere. det er dem mange av 5 oss har størst nærhet til, og som vi føler gir ”Smi mens jernet er varmt ” – Smikunst i tilhørighet og forankring. Samtidig handler Kristiania 1880-1930 er en kulturhistorisk kulturminnevernet i dag i mye mindre grad utstilling på Bymuseet som belyser en enn tidligere om å avgrense ” oss” fra ”de viktig, men ofte oversett, del av bybild- andre”. Mer er vi i kulturminnefeltet opptatt et – smijernsarbeidene disse preger av å vise mangfoldet i kulturuttrykk – og fortsatt byens fasader, men blir i liten grad prosessene og impulsene som har skapt ivaretatt ved rehabilitering og oppussing, dagens samfunn: Hvorfor er ”vi” blitt som med utarming av bybildet som følge. Ved ”vi” er blitt? Hvem er ”vi” i dagens Norge? å rette oppmerksomheten mot disse små Og hvem har ”vi” vært tidligere? De fleste unnselige bygningsdetaljene, og deres museer har i dag som mål å speile det historie, ønsker vi å bidra til bevaring av flerkulturelle samfunnet, og fortelle historier fasadenes helhetlige ornamentikk. som belyser temaer i forholdet mellom majoriteten og ulike grupper minoriteter. På sporet av drabantbyen er en vandre- De siste årene har flere også påpekt utstilling som belyser drabantbyens det problematiske ved å anvende kultur- sosial- og kulturhistorie og noen av de arvbegrepet i et flerkulturelt samfunn som endringsprosessene som kan spores i rommer et mangfold av identiteter og drabantbyene i dag. Utstillingen er en kulturelle variasjoner. Er kulturarvbegrepet videreføring av den stasjonære utstil- fortsatt et samlende begrep, eller kan lingen Drabantbyen kommer som vises det fungere på en ekskluderende måte i på Bymuseet på Frogner. Begge utstil- forhold til minoriteter? Hva er minoritets- lingene setter søkelyset på det vi kan personers kulturminner? kalle ”hverdagsboligen” – boliger og miljøer som huser store deler av byens Hverdagslivets kulturminner befolkning. på Oslo Museum i 2009 På Oslo Museum har vi, som jeg allerede Kjenn din bydel! Kulturminneveiviser til har vært inne på, i flere år vært opptatt Groruddalen I samarbeid med Byanti- av å dokumentere, bevare og formidle kvaren, Groruddalen historielag og flere hverdagslivets kulturminner. Særlig avde- av bydelene ønsker museet å gi ut en ling Interkulturelt Museum har arbeidet veiviser til kulturminner i Groruddalen. mye med å dokumentere ulike former Her vil vi legge vekt på å inkludere for hverdagsliv i det flerkulturelle Norge, kulturminner fra nyere tid og minoriteters se blant annet nettstedet nyenordmenn. kulturminner. Veiviseren vil bli oversatt til no. I fjor gjennomførte også museet et flere språk, og er planlagt distribuert til dokumentasjons- og forskningsprosjekt alle husstandene i området. Prosjektet er som tok sikte på å belyse mangfoldet avhengig av ekstern finansiering. i byens lyder. I 2009 vil Oslo Museum videreføre arbeidet med å dokumentere Skeive historier fra det flerkulturelle og formidle hverdagslivets kulturminner Norge. I tilknytning til utstillingen ”Kunsten gjennom flere større satsninger: å være homo”, som er planlagt å åpne 6 høsten 2009, ønsker vi å lage 10 digitale historiefortellinger med utgangspunkt i homofile/lesbiske/bifile/skeives livshistorier. Mine minner. Gjennom dette prosjektet ønsker museet å produsere 10 digitale historiefortellinger om nyere minoriteters erfaringer og minner. Fortellingene vil knyttes opp til begrepene kulturminner og kulturarv. Hensikten med prosjektet er å skape refleksjon over begrepene og undersøke hvordan personer med minoritetsbakgrunn forholder seg til kulturminner og kulturarv. Prosjektet gjennomføres i perioden november 2008 til april 2009 og vil tilgjengeliggjøres på Oslo Museums nettsider og på digitalt fortalt. Hot Spot! Museet vil i tillegg ha en Hot Spot som knyttes til begrepet hverdagens kulturminner. Følg med, følg med! Lars Emil Hansen er kultur- historiker og konservator ved Oslo Museum. Barnas verden er Litteratur: også en del Johansen, Liv Bjørnhaug 2008: Kulturminneåret 2009: dagliglivets kulturminner. I: av dagliglivets Lokalhistorisk magasin 3/08. kulturminner. Sovedukke vunnet på basar i Oppsal Velhus i 1960. (Oslo Museum) FOTO: RUNE AAKVIK / OSLO MUSEUM 7 Mathia Collett – vis og god Jorunn Sanstøl I enden av den store alleen, ved Frogner Hovedgårds gamle barokkhage, står det et gammelt monument som vitner om en forgangen tid. På alle fire sidene av basen kan vi lese: ”Mathia Anker - viis og god - fød den 28de May 1737 - død den 21de juli 1801.” det var den rike og mektige Bernt Anker Familiebakgrunn som var oppdragsgiver for monumentet Christiania på 1700-tallet var en liten by over sin avdøde hustru. Bernt Anker var med trelasthandel og sagbruksdrift som uten tvil den personen i 1700-tallets Chris- de viktigste næringskildene. Fra 1600- tiania som har gjort seg mest bemerket. tallet og utover på 1700-tallet ble det på Han var landets rikeste mann, og han grunnlag av store skogforekomster og hadde stor innflytelse på de fleste områder trevirke etablert en sosial elite, det såkalte i sin samtid. Hans mange eiendommer trelastpatrisiatet. det bestod av noen få og foretak er godt dokumentert, og vi har familier som etablerte store formuer og kjennskap til hans kulturelle og sosiale som dominerte livet i byen både sosialt, aktivitet, og til hans forfengelighet. Hans økonomisk og kulturelt. Familiene Anker, hustru Mathia1 derimot er noe utydelig for Leuch, Collett og Elieson tilhørte denne oss, der hun befinner seg i skyggen av sosiale eliten, og de var stort sett inngiftet sin høyst synlige mann. det er skrevet og i slekt med hverandre. mye om Bernt Anker, Mathia er de fleste Mathia var født Collett og hørte til stedene så vidt nevnt. i Christianias øvre sosiale sjikt. Hennes Hvem var så denne Mathia som har farfar, James Collett (1655-1727), kom fått et monument etter seg i en tid da til Norge i ”handelsanliggender” i 1683 og monumenter av dette slaget var meget skulle etter hvert bosette seg i Christiania. sjeldent i Norge? Han tok ikke borgerskap i byen, og først 8 FOTO: RUNE AAKVIK / dEICHMANSKE BIBLIOTEK John W. Edy: Christiania havn, 1800. Akvarell. På akvarellen ses helt til høyre Paleet, Anker-familiens residens i Christiania. Paviljongen ned mot sjøen tilhører hagen. etter 16-17 år i landet ga han troskapsed Peder Iversen (Rosenberg) og Kirsten til kongen. Som utenlandsk statsborger Leuch, en yngre søster av Mathias farmor. slapp han å betale skatt. den store Kirsten Leuch var enke etter den rike rikdommen opparbeidet han gjennom kjøpmannen og rådmann i Christiania, trelasthandel med hjemlandet England. Christen Eskildsen Griis. Han eide gården det hørte også flere jernverk til hans Flateby i Enebak med tilhørende verdifulle eiendommer. sagbruk. Ekteparet Rosenbergs eneste Giftermålet med Karen Leuch (1666- sønn Mathias arvet gården, og da han 1745), datter av hans handelsforbindelse døde ugift i 1753 gikk den over til Mathias og rådmann i Christiania Peder Leuch, bror, James Collett. høynet hans sosiale status. Han ble Mathia var nummer ti i en søskenflokk utnevnt til kommerceraad i 1703, og ved på elleve. Barna fikk undervisning i sin død var James Collett en av byens hjemmet, slik det var vanlig i velstående mest velstående menn. borgerhjem på den tiden. det var guttene Av James og Karens ni barn var det som skulle studere, og de fikk en solid nummer tre i rekken, Peter (1694-1740), utdannelse innen handel i utlandet foruten som ble arvtaker av familiefirmaet etter at den obligatoriske dannelsesreisen til de den eldste broren, James (1687-1724), europeiske landene, en reise som varte i døde. Peter giftet seg i 1722 med sin flere år. For døtrene ble det især lagt vekt kusine Anna Cathrine (kalt Trinchen) på språk; fransk, engelsk og tysk foruten Rosenberg (1699-1747). disse to skulle musikk og dans, og de fikk utviklet en bli Mathias foreldre. litterær sans. Å føre husholdning var også Mathias besteforeldre på morssiden en oppgave kvinnene i Collett-familien var også søskenbarn, som foreldrene skulle lære. hennes hadde vært. Moren var datter av Som nygifte hadde Mathias foreldre trelasthandler og skipsreder i Christiania, kjøpt en to-etasjes gård i bindingsverk 9 FOTO: RUNE AAKVIK / OSLO MUSEUM FOTO: RUNE AAKVIK / OSLO MUSEUM Mathias far Peter Collett, før 1740. O.p.l. Mathias mor Anna Cathrine Rosenberg, gift Ukjent kunstner. med Peter Collett. O.p.l. Ukjent kunstner. på det sydlige hjørnet av Rådhusgaten gaten, det som senere gikk under navnet og Nedre Slottsgate. Eksteriørmessig var ”Grændsehaven”, hvor den musikalske bygården lite luksuriøs, mens interiøret familien fikk utfolde seg. Her ble det etter derimot bar preg av overdådig luksus hvert fremført teaterstykker i privat regi og eleganse. Etter morens død bestod med familiemedlemmene som iherdige booppgjøret i 1748 av et innbo som bidragsytere. det ikke fantes maken til i Christiania. I Mathia ble tidlig foreldreløs. da faren husets 12-14 værelser var det møbler og døde var hun ikke fylt tre år, moren gjenstander som stort sett var anskaffet fikk hun beholde i åtte år. Ved skiftet fra England. arvet sønnene 25 000 rdl. hver, døtrene Her bodde Mathia med sine foreldre og halvparten. Mathia var med andre ord søsken. Eiendommen var uten hage, dét en formuende foreldreløs pike, men fantes imidlertid på løkken hvor familien med en stor familie med tette bånd. I hadde sine søndagsturer og drakk kaffe, 1748 flyttet Mathia til familiegården, en drikk som var kommet på moten blant Collettgården i Kirkegaten 15 (nå flyttet de kondisjonerte. Sammen med farens til Norsk Folkemuseum), hvor tanten kompanjong Leuch eide de videre en Maria, farens søster tok hånd om henne hage med et stort drivhus ved Akers- og hennes eldre søster ditlevine. 10